Det er så tragikomisk at man bare må trekke på skuldrene av det

Jeg har brukt litt tid på å finne ut om jeg orket å si noe om Civita-rådgiver Aslak Versto Storsletten sin arrogante og totalt virkelighetsfjerne kronikk som ble publisert i VG på mandag.

Jeg klarer ikke å la være.

Han skriver at «sykepleiere tjener godt», flere av dem til og med «mer enn vanlige folk». Videre presenterer han løsningen på den rekordhøye sykepleiermangelen.

Det hele kan nemlig enkelt løses om bare fagforeningene fratas makt, sykepleierne tar seg sammen, slutter å klage på den høye lønna, og heller jobber mer helg og ugunstige vakter enn de gjør i dag.

Jeg elsker jobben min. Den er spennende, faglig utfordrende og ekstremt meningsfull. I ytterste konsekvens handler den om liv og død.

Jeg føler meg privilegert som får hjelpe mennesker i ekstreme, sårbare og livsendrende situasjoner.

Les også

En modig stemme i æreskulturens skygge

Sykepleiere har en grunnlønn, slik som alle andre arbeidstakere. Fordi folk blir syke hele døgnet, må det være helsepersonell på jobb hele døgnet, og det utbetales, selvfølgelig, godtgjørelse for ugunstige arbeidstider. Tilleggene er en kompensasjon for kveld-, helg-, natt- og helligdagsarbeid, det er ikke en del av lønnen, slik Storsletten hevder.

Storsletten selv vil vel neppe ha behov for innleggelse på gynekologisk avdeling der jeg jobber, men det kan jo hende han setter pris på at det er kompetente folk på plass dersom et kvinnelig familiemedlem eller noen andre han er glad i, blir innlagt med akutt, livstruende tilstand hos oss.

Det kan til og med hende at han tar det for gitt at fagkompetansen står klar hvis noe sånt skulle skje.

Uansett om det er 17. mai eller julaften. Eller hvilken som helst annen dag.

Vi er der hele tiden.

Hver dag.

Hver natt.

Alle dager i året.

Uten unntak.

På min avdeling har vi en superhelt av en koordinator som jobber for å stable sammen turnuskabalen til det beste for alle ansatte i avdelingen. Likevel vet jeg ennå ikke sikkert om jeg har fri og kan være sammen med datteren min når hun skal feire sin aller første bursdag om noen uker.

Denne påsken var resten av familien på hytta, jeg var på jobb.

Fjorårets jul ble farfars siste jul. Heldigvis fikk jeg feiret akkurat den julen sammen med ham.

Les også

Æresrelatert vold har noen særtrekk. Frykten er å miste alt

I fjor tjente jeg 471.000 kroner. Arbeid hver tredje helg, kveldsjobbing, overtid, nattevakter, og ikke minst jobb i høytider og på helligdager der andre har fri, genererte til sammen 119.000 kroner i turnustillegg.

Alt er relativt, men det oppleves ikke egentlig som å «tjene godt», og hvert fall ikke «bedre enn de fleste». Det oppleves tvert imot uanstendig dårlig betalt både for min fagkompetanse, den fysiske og psykiske belastningen, belastningen for familien min, men ikke minst for det, tidvis livsviktige, ansvaret jobben innebærer.

At sykepleiere er en yrkesgruppe som sjelden får den anerkjennelsen de fortjener har jeg lært meg å bli vant til. Tomme komplimenter og klapp på skulderen fra en helseminister som har jukset seg til mastergraden sin fornærmer meg ikke lenger.

Det er i grunn så tragikomisk at man bare må trekke på skuldrene av det.

Men når det, i Norges største avis, insinueres at sykepleiere har inntatt en falsk offerrolle, tjener mer enn de fleste og egentlig bør jobbe enda flere helger, og være enda mer borte fra egne barn og familie, så vet jeg ikke lenger om jeg skal le eller gråte.

At hele suppa blir fremsatt av en som jobber i noe så pretensiøst som en «tankesmie» gjør meg både provosert og sint. Men aller mest blir jeg skikkelig lei meg.

Heldigvis elsker jeg jobben min.

Heldigvis for meg, og heldigvis for pasientene.

Innlegget ble først publisert på Facebook. Det er gjengitt her med tillatelse.