Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Teksten ble nylig delt på nytt av Avisa Oslo og igjen traff den en nerve. Mange, mange tusen leste og kommentarene var av varierende kvalitet, kan man si.
Jeg fikk alt fra: «Kan ikke du dra tilbake hvis nordmenn er så elendige» til «huset mitt er åpent til en som har behov for en kopp kaffe.»
Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk
«Glemt i eget hjem»
På Arendalsuka traff jeg på dette temaet igjen. Det var overraskende nok flere som snakket om «glemt i eget hjem», blant annet Røde Kors. Der lærte jeg hvorfor det er så skambelagt å si «jeg er ensom» og hvorfor det er så vanskelig å fikse det.
Hvem sin skyld er det at enkelte blant oss velger å avslutte livet, fordi vi har ikke tid til dem?
Er det min, din eller samfunnets sin skyld? Hvem er ansvarlig her? Hvem bryr seg?
Og viktigst av alt, hvem skal fikse det og hvordan?
Jeg tror det handler litt om prioritering.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.
Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.
Jeg reiste nylig til hjemlandet Pakistan for å endelig møte bestefar igjen. Du vet, han jeg skrev om i den andre teksten at jeg ofte ringer. Vi har hatt en hel pandemi mellom oss. Noen er blitt født siden sist og noen kjære har forlatt denne verden. Det var sorger og gleder som vi hadde spart for hverandre.
Klokka var fire på natten da jeg landet. Bestefar sov selvfølgelig, og jeg lot ham ham sove videre. Det var sårt for øynene å se rullatoren ved siden av senga hans. I hodet mitt kjørte han bil og gikk turer.
«Det er midlertidig», lovet han meg. Alt annet var helt på plass. Vi fikk våre fine samtaler, hvor jeg pratet mest, og han påpekte det: «Det blir mest lytting når en prater med Shanzeh!»
I bydelen min har jeg jobbet for å få på plass et demenskor. Alt dette hjelper mye, men det erstatter ikke familie. Ensomhet i alderdom tar ikke bare livslyst, det kan ta selve livet
Det var som før: Tid sammen
Jeg hadde gledet meg som søren. Tolv dager med bestefar. Hvor mange timer blir det da? Jeg falt fort inn i hans daglige rutiner for å få mest ut av reisen. På slaget 12.00 dro han for å sole seg i en time og jeg var med. Etter det var det lunsj og medisiner - han går ikke så mye på middagsbesøk lenger med mindre «det er noe veldig spesielt» forklarte han meg.
Jeg tenkte fort og inviterte folk hjem til oss istedenfor. Enkel løsning liksom, det passet perfekt.
Det beste med bestefar er at han er min alt-mulig-person. Han fikser alt, men klokka tikker. Det ble jeg litt uvel i magen av; tiden river ham vekk fra meg. Han spiser mindre og snakker sjeldnere.
Men så glad var jeg for at barnet mitt var med på reisen og så hva bestefar betyr for meg, og hvordan hans vaner har formet meg: Måten jeg tenker på, klær jeg velger, mat jeg spiser. Sønnen min kommer til å huske oldefar.
Jeg tok med en kaffekopp som sier «verdens kuleste bestefar». «En veldig klisjégave», klaget 8-åringen min. Jeg får være mer kreativ neste gang. Jeg avlyste i hvert fall alle mine venninnebesøk, de har jeg all verdens tid til. Bestefar derimot, han fyller 93 år i oktober.
Det går ikke an å sammenligne to kulturer, det vet jeg. Det var ikke meningen heller. Men jeg mener at alle har et ansvar for å motvirke ensomhet
Den usynlige dreperen
Vi holder kontakt på telefon selv om han bor langt unna. Jeg tenker innimellom på ham når jeg er på jobb. Som rådgiver i Norske Kvinners Sanitetsforening har jeg blitt kjent med flere tiltak for å øke livskvalitet og bekjempe ensomhet blant eldre.
«Kanskje kommer kongen», Kløvertur og Kløverkafe er våre nasjonale tiltak. Vi har også stor satsing på eldre kvinners helse, spesielt forskning på feltet for å tette kunnskapshull.
Røde Kors har egne tiltak, blant annet tilbud om besøksvenn og spisevenn. Oslo Ap gikk til valg på løfter om flere spisevenner og demenskor. I bydelen min har jeg jobbet for å få på plass et demenskor. Alt dette hjelper mye, men det erstatter ikke familie. Ensomhet i alderdom tar ikke bare livslyst, det kan ta selve livet. Den usynlige dreperen, som jeg kaller den for.
Det går ikke an å sammenligne to kulturer, det vet jeg. Det var ikke meningen heller. Men jeg mener at alle har et ansvar her: Hva kan vi gjøre for å motvirke ensomhet? Jeg tror det handler litt om prioritering. Om alle bidrar litt så kan vi gjøre en stor forskjell.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Hvor ble de voksne av? Hvem har ansvar her?
Til tider har jeg spurt meg om samfunnet har plass til meg
Ære eller ikke ære, det er ikke spørsmålet
