Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg kjenner en familie hvor gutten har måttet holde sitt forhold til en norske jente skjult for familien. Gutten hadde vanskeligheter med å fortelle og forklare sine foreldre om sitt valg. Foreldrene har et åpent sinn, er ikke konservative muslimer og har alltid ønsket det beste for sine barn.
Likevel lå fortsatt frykten der: «Hva vil folk si?»
Det endte med at gutten separerte seg fra sine foreldre i over to år, gikk «undercover» og hadde ingen form for kontakt med dem. Han ville ikke dem noe vondt, men å holde balansen mellom to verdener var vanskelig.
Familien er gjenforent i dag, men separasjonen på to år var vanskelig og tøft for moren. Selv om de nå er gjenforent, så er fortsatt ikke forholdet hans kjent for «folk.»
Dét er nok det neste steget, men hvordan det steget skal tas er uvisst.
Ære eller ikke ære, det er ikke spørsmålet
Nyanser om æreskultur
Jeg er ikke enig i at «religion ér kultur og kultur er religion», som Ahmed Fawad Ashraf argumenterer for i kommentaren din. Faktum er at kulturen i likhet med religionen, spesielt i det norsk-pakistanske miljøet, er like hellig som islam, hvis ikke mer.
Fortsatt blir folk i det norsk-pakistanske miljøet respektert og dømt ut ifra hvilken kaste de tilhører, til tross for at islam er tydelig på at alle er like verdt. Her må troen vike til fordel for kulturen.
Men når de møter motstand, så tyr de til religionen slik de selv tolker den, og argumenterer med at å ikke adlyde sine foreldre er en stor synd. Det skal gi vedkommende en dårlig selvfølelse, vel vitende om at tvang i uansett form ikke er akseptabelt i islam. Hvis det heller ikke fungerer, så tyr man til, «hva vil folk si?»
I debatten om æreskultur har jeg alltid savnet nyanser i tematikken som i større grad belyser tankeprosesser hos foreldregenerasjonen. På lik linje med sine barn befinner de seg i en vanskelig balanse mellom den kollektivistiske og den individualistiske kulturen. Ungdom har minoritetsrådgivere på skolen, men hvem skal foreldrene henvende seg til for å be om hjelp for å stå imot «patriarkatet» i miljøet?
Stor påkjenning å bli «utvist»
For foreldrene blir det en stor påkjenning å bli «utvist» av kollektivismen som de i hele sitt liv har vært en del av. Meningsbærere i storsamfunnet, har en tendens til å fortelle foreldrene om hva de ikke skal gjøre og hva de må gjøre, uten å snakke med dem eller i det minste forstå deres utgangspunkt. Det betyr selvsagt ikke at jeg legitimerer handlinger til dem som utøver tvang overfor sine barn.
På lik linje med Ashraf så mener jeg at Islamsk Råd Norge (IRN) og Muslimsk Dialognettverk (MDN) med sine medlemsbaser, må spille en aktiv rolle og være mer til stede og eie tematikken i større grad. Men de har kanskje nok med å kjempe medlemmers forventninger om å kjempe om deres saker i samfunnet, at de rett og slett ikke ser behovet for et «intern skittenvask».
Jeg har tro på videre debatt og meningsutveksling om tematikken internt i det flerkulturelle miljøet, utfordre «status quo», og med disse to organisasjonene i spissen, støtte unge som befinner seg i en vanskelig balansegang mellom to kulturer. Ikke minst, klare å dra en tydelig grense mellom religionen og kulturen. Jeg håper debatten som Ashraf har startet, følges opp videre innad i miljøet.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
En modig stemme i æreskulturens skygge
Mer politi er vel og bra. Det er likevel noe annet som helt sikkert vil stoppe den meningsløse volden
Min mann gråt da han flyttet til østkanten. Nå flytter han aldri tilbake
