Året er 2004. Jeg var 16 år gammel og på vei til Oslo Handelsgym, fra Rødtvet. 31-bussen tar 45 minutter - rushtid - til Solli plass. T-banelinje 5 var under oppussing, og de gamle røde vogna var på vei til å bli bytta ut med de nye hvite. Mye var i endring.

Jeg gikk ut av Apalløkka skole med én treer, flere firere og femmere og én eller to sekere. Jeg følte meg middels.

Egentlig ville jeg gå yrkesfag, men det var ikke innafor. Karakterene var «for gode» og yrkesfag «hadde ikke status.» Innvandrerforeldrene mine ønsket det beste for barna, og yrkesfag var ikke godt nok i deres øyne.

Det som derimot var best i mammas og pappas øyne, var blant annet Oslo Katedralskole og Oslo Handelsgymnasium. På folkemunne Katta og Handels/OHG. Der kom de med høyest karakter inn, så om du kommer inn der, da er du også best.

Oslo, den klassedelte byen

Ingen andre byer i Norge har så tydelige klasseskiller som Oslo, der de sosiale godene er konsentrert i vest og de sosiale byrdene i øst. Det forteller ulikhetsforsker Jørn Ljunggren. Les hans tekst og de andre tekstene i denne serien i bunnen av innlegget.

Debattserien «Ulike livssjanser i en klassedelt by» er et samarbeid mellom Fritt Ord, Forskningsrådet, Ferd og Amedia. Hvorfor er Oslo så delt? Hvordan påvirker det ungdommers sjanse til å lykkes i livet?

Ble genuint klokere av å gå på Handels

Det gjentas stadig at karakterbasert opptak har ført til A og B-skoler. Personlig synes jeg helt ærlig at det har skapt et inntrykk av både C og D-skoler også. Det var ulike stigma på ulike skoler. Jeg var så lite utenfor Groruddalen at det eneste «stigmaet» jeg hørte om Handels var at det var mange som hadde høyt karaktersnitt. Ingen sa noe om at de fleste i tillegg kom fra det samme sosiale samfunnslaget.

Da jeg begynte på Handels høsten 2004, lærte jeg fort at de fleste elevene hadde en helt annen bakgrunn enn meg. Det ble gradvis bedre. Men det var en skole med mennesker som hadde helt andre forutsetninger enn meg, noe som skapte helt andre typer utfordringer, som igjen fikk meg til å vokse. Jeg tror jeg genuint ble klokere av å gå på Handels, og da mener jeg ikke bare faglig.

Jeg lærte mye om og av menneskene som vokste opp i en betydelig mer privilegert oppvekst enn meg.

Samtidig så jeg også en del holdninger rettet mot yrkesfagsklassene som var i etasjen vår. Disse hadde en høy andel elever med minoritetsbakgrunn. Det var kommentarer, spørsmål og holdninger som kom til syne blant noen elever jeg syntes var vanskelig å forholde seg til. Jeg var ingen politiker enda, og selvtilliten var ikke på topp. Det var ikke ting jeg da var komfortabel med å si i fra om.

Vi lever ikke i den samme virkeligheten

I en alder av 19 år ble jeg folkevalgt. Jeg ble mer politisk bevisst og lærte stadig mer om «den delte byen« eller «den segregerte byen» - eller hva man nå ønsker å kalle det. Poenget er at det er barn og unge som vokser opp i byen vår som ikke har de samme mulighetene.

Hva er problemet med det? Jo, vi vokser opp i den samme byen, men vi lever ikke i den samme virkeligheten. Og det er livsfarlig.

Det er egentlig rart hvordan vi tillater at det skjer. For er det noe vi er stolte av ved den norske skolen, så er det jo at datteren til kirurgen og sønnen til renholderen kan gå på den samme skolen, og få de samme mulighetene til å leve de livene de ønsker. Kan vi si det er sånn i dag?

Noen ganger hører jeg: «Men Kamzy, er det ikke takket være at vi har rent karakterbasert opptak - det såkalte frie valget - som har gitt deg muligheten til å begynne på OHG, møte andre type mennesker og vokse både faglig og på personlig plan?»

Jo, så bra for meg. At jeg, så heldig som jeg var med foreldre som fulgte meg opp med skolearbeid, leksehjelp på Apalløkka som funka, og med mine middels-pluss-gode karakterer kunne søke meg til den andre siden av byen, på en skole som ble ansett å være en av Oslos beste videregående skoler. Så bra for meg at jeg ikke slet med angst eller ADHD, eller andre ting som skaper problemer for en del elever. Så bra for meg.

Men politikk er ikke meg, meg og atter meg. Politikk er oss og vi. Oslo er summen av oss. Osloskolen er summen av oss. Klasserommet er summen av oss. Hvorfor er det riktig eller rettferdig at det frie valget kun gjelder de som har vært privilegerte, eller har hatt gode forutsetninger til å lykkes?

Mangfold er ikke bare innvandrerbakgrunn

Er Oslo en segregert by? Ja.

Er det et problem? Ja.

Bør vi gjøre noe med det? Ja. Hvis vi er enige om å gjøre noe med det, må vi se på hele verktøykassa vår.

Siden Arbeiderpartiet tok over byrådsmakten i Oslo har vi endret finansieringsmodellen for den videregående skolen og løftet yrkesfagene. Vi har også fått fått flere til å gjennomføre videregående opplæring.

For mange er løsningen på dette å beholde inntaksordningen som den er, men heller etterlyse endringer i innholdet i skolen, og hvordan vi behandler elevene som går der. Men hva hjelper det å gjøre noe med innholdet, hvis mange av elevene ikke kommer inn til å begynne med? Mangfold er ikke bare innvandrerbakgrunn, det handler også om mange andre faktorer, blant annet: geografi, kjønn og ulike funksjonsevner.

Arbeiderpartiet i Oslo vil sikre alle elever har et like godt skoletilbud over hele Oslo, og at alle elever har muligheten til å søke på den skolen de ønsker seg. Derfor ønsker vi en ny modell for inntak til videregående skole – mulighetsmodellen – som viderefører noe av dagens karakterbaserte opptak med en utjevning som vil gi likere mulighet for å søke de samme skolene.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Valgfrihet kun for noen få

Vi kaller modellen for mulighetsmodellen fordi den både demper segregeringen mellom skolene i Oslo, og gir alle elever muligheten til å søke seg dit de ønsker.

Dagens inntaksmodell skaper store forskjeller og økt segregering mellom skolene i Oslo. De store forskjellene bidrar til et dårligere skoletilbud i Oslo, og gir reell valgfrihet kun til noen få. Med denne modellen dempes ulikhetene noe, samtidig som vi ivaretar motivasjon til å få gode karakterer.

I dag er det slik at av 23 videregående skoler i Oslo kan de fleste elevene reelt bare søke på 7-8 av de. Med mulighetsmodellen får man mulighet til å komme inn på samtlige, og da kan flere skoler bli potensielle førstevalg for mange flere og forskjellige elever..

Skole er ikke bare fag og karakterer, det er og et fellesskap hvor vi lærer å leve sammen. Det er derfor det kalles fellesskole. Fellesskolen er en forutsetning for at vi ikke bare skal bo i den samme byen, men at vi også skal leve i den samme virkeligheten.

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Nye bøker er bare én ting skolen ikke har råd til

Les også

Osloskolen er full av solskinnshistorier. Slutt å kalle dem B-skoler.

Les også

Lærerne brydde seg ikke om gutten som regnet alt i hodet

Les også

Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart

Les også

Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg

Les også

Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo