Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det manglet ikke advarsler. Ikke se for lenge på folk. Ikke gå gjennom Grünerløkka om kvelden. Ikke svar om fremmede spør deg om veien, eller om hva klokka er. Gå videre. Om kvinner snakker vennlig til deg på gata, er de prostituerte. Ikke kjøp bruktbil, leilighet eller melk som har gått ut på dato.
Å, Oslo. Nå har vi 30 år sammen. Kjærligheten fra min side er større enn noen gang, men hadde det vært opp til «velmente råd» den gangen, hadde jeg tatt hele runden i Sinsenkrysset og vendt nordover igjen. Latt Oslo spytte meg ut, før jeg hadde gitt henne sjansen til å vise meg verdien av sann og vedvarende kjærlighet.
Det var en mørk, lummer sommerkveld. Litt som 17. juni i år, minus regnet. Jeg hadde bestemt meg for å klare navigasjonen helt på egen hånd, med innkjøpt Oslo-kart. Jeg rullet en fullstappet og tvilsom Peugeot 205 inn over bygrensen rundt klokken 21, og pulsen steg brått. Så mange veier, så mange veikryss, så mange lys!
Hybelen var leid over telefon, via Aftenpostens rubrikkannonser, et par uker i forveien. Stockfleths gate på Sagene var ringet rundt med rød tusj. Lang historie kort: Etter å ha fomlet rundt i over en time og etter å ha parkert bilen fornøyd ved ankomststedet – bare for å oppdage at Jordal Amfi slett ikke var Sagene – gav jeg opp. Jeg leide en drosje til å kjøre foran, og utslitt av emosjonelle opphopninger kunne jeg endelig parkere i mitt nye hjemstrøk.
Vi som har vokst opp i områder som kalles ghetto vet hva det gjør med oss
Jeg kan ikke si annet enn at det var som i en drøm. Å være 22 år. Å vite at alt var mulig, at alt lå foran deg. I en by som sang av sommer. La du øret ned på bakken, hvisket hun til deg: «kom, kom». Jeg tror det gikk et par års tid før den sommeren ga seg.
Men det ville vært historieforfalskning å si at jeg benyttet meg av alle byens tilbud. Lenge visste jeg for eksempel om bare én pub. Scotsman i Karl Johan, som har en nærmest uforståelig tiltrekningskraft på oss nordvestlendinger, øvrige vestlendinger, trøndere og nordlendinger. Vi kan gjerne mistenke diverse bygdelag for å ha drevet en ytterst vellykket kampanje, men forklaringen er kanskje å finne i geografien. En uforpliktende beundring overfor folk vest i havet, i dette tilfelle skottene, fordi de er så lik oss.
Scotsman som en frihavn i et opprørt hav av østlandsk arroganse. Men jeg oppdaget også raskt at Oslo-folk ikke var de klysete, utilnærmelige knivmorderne vi hadde sett for oss.
Det er sånne som oss kommunen vil ha, men vi vil ikke komme
Dessuten hadde de mer eller mindre alle besteforeldre som kom fra Toten, Nordfjordeid eller Lofoten. Vi var alle innflyttere. Og de få 4. 5. og 6.-generasjons Oslo-folk vi møtte var uansett enkel match. Det var bare å gi dem et beundrende blikk, skamrose deres slektsevner til å ha holdt stand i byen siden Harald Hardråde og Einar Roses tid, og si takk for jobben.
Jeg ble raskt patriot. Hjemme på samvirkelaget vanket det medfølende blikk i min retning når temaet Oslo ble brakt på bane. At jeg var nødt til å bo der. Midt i dette armageddon, hvor du når som helst på dagen kunne risikere å bli tatt med ned i kjelleren på Victoria terrasse for hardkokte avhør om «hva gjør du egentlig i denne byen?». Jeg fortalte dem sannheten om Oslo. Sannheten om Oslo er at den er vakrere enn den ser ut. At den bare er en svær samling landsbyer, små univers som kretser i bane rundt Steen & Strøm. At vi i hver våre relativt små verdener kalt Sagene, Frogner, Bøler, Gamlebyen lever våre liv som dere gjør her på 6533 Kårvåg. Bare med litt bedre utvalg i fruktavdelingen.
Og nå tror jeg faktisk det har snudd litt. Noe har skjedd. Under pandemien fikk jeg øye på noe som lignet medfølelse. At folk på øya syntes synd på folk i Oslo, som gikk gjennom så ekstra mye. Flere sa takk for at Oslo tok en for laget. Verden har uansett endret seg.
Nordmenn har lenge hatt verden som lekegrind. Vi tar høstferie i Botswana, langweekend i Singapore og har tatt over Syden og Strømstad. Kaffe latte er kommet til Grautfjordbotn. Oslo er ikke så fjernt som det en gang var.
Fortsatt sier jeg «hjemme» om øya. Men jeg sier også «hjemme» om Oslo. Det er ingen motsetning. Man kan faktisk ha to hjem. Hjertet har plass. Så får vi innflyttere leve med den lille sorgen, at det finnes et «point of no return» for oss som dro fra et sted. Som lot barndommen ligge igjen. En liten blå rift i sjelen. En påminnelse om at du valgte noe annet en gang. Men det vakre er at det finnes tog, biler, båter, fly. Og sommerhus.
Så du blir ikke kvitt meg, Jeg blir her, Oslo. Di deilige merr.
FLERE DEBATTINNLEGG OM OSLO
Den store elsparkesykkel-bløffen
