Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Anita Bakk Henriksens hjertesukk 30.07. om menns innpåslitne atferd i det offentlige rom ble fulgt opp av et illustrert «hvis-så» skjema «til forvirrede menn» som de (vi menn) kan bruke for å orientere oss i relasjon til kvinner.
Les Anita Bakk Henriksens innlegg:
Da den plagsomme mannen gikk av banen, kom tårene fra jenta. Hun takket for at jeg blandet meg inn
Målet er antagelig at den negative oppmerksomheten vil avta, eller kanskje til og med opphøre. Hovedbudskapet – enkelt som det er i sin emosjonelle tyngde – kan oppsummeres slik: Ikke fortsett å gi kvinner oppmerksomhet når du ser at den er uønsket!
Det godt illustrerte og forholdsvis morsomme «valgskjemaet» skal gjøre det lettere for menn å nettopp se når atferden deres er uønsket. Det fungerer også som en generell «høflighetskoordinator» som det er åpenbart at noen (mange?) behøver i dette samfunnet.
Se Anna-Sabina Soggiu og Synnes guide til forvirrede menn:
En guide til forvirrede menn
Så er det dette med kvinner og menn da. For som det engelske uttrykket sier det «it takes two to tango», og det som kommer til uttrykk i disse feministiske innleggene er en intens smålighet og nærmest forakt for menn gjennom en manglende forståelse for hvor komplekst samspillet er mellom kjønnene.
Når var det Anita Bakk Henriksen, Anna-Sabina Soggiu og Synne sist tok initiativ til å ta kontakt med en mann de var interessert i? Når var det de slo av en tilfeldig prat med en kjekkas som virket både sprek og høflig på bussen? Gikk bort til han søte i baren for å spandere en drink på ham? Sendte den første meldingen i en dating-app?
Sannheten er at mange kvinner ikke har behov for å ta dette romantiske/erotiske/seksuelle initiativet, for det blir tatt for dem. Av menn. Noen menn blir ønsket velkommen inn i varmen, og andre, blir ikke det. Noen av disse mennene tar ikke hintet, dessverre, og jeg og andre menn som ser på oss selv som høflige og dannede, skal gjøre vårt for å gi dem en proper utdannelse.
Det hele #villebarepratelitt-bevegelsen derimot gir inntrykk av, er at denne seksuelt intense og ubehagelige tendensen til å tvinge seg på kvinner nærmest gjennomsyrer sinnene til de fleste menn, og at de fleste menn dermed må skjerpe seg. Dette er feil.
Min erfaring tilsier at de fleste kvinner – på godt og vondt – lever med den seksuelle oppmerksomheten fra menn, blant annet ved å velge bort de uønskede mennene og akseptere de ønskede.
Problemet ligger selvsagt i at noen menn nærmest ikke lar seg velge bort.
En kan være enig i at dette er et problem, at mange menn må «strammes opp», få seg noen venner, eller hobbyer og dyrke den sunne maskuliniteten. Men hvis menn slutter å ta initiativ, kommer kvinner plutselig da til å gjøre det?
Det er mye som tyder på at menn har en tendens til å være mer sosialt (og dermed seksuelt) mistilpasset enn kvinner, men jeg tror ikke at smålighet, frykt og hemningsløse generaliseringer er veien å gå i forsøket på å få en bedre og mer forståelsesfull kultur.