Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg immigrerte fra Norge til Canada var jeg ingen synlig minoritet. Likevel opplevde jeg en ikke ubetydelig identitetskrise, og ble også utsatt for diskriminering. Mine forventninger var å passe inn siden jeg kom fra en annen vestlig kultur. Sinnet og frustrasjonen kom ganske fort. Det var anstrengende å være i det offentlige rom og måtte si unnskyld hele tiden.
Hvorfor måtte jeg så ofte gjenta det jeg sa, selv om jeg syns jeg snakket perfekt engelsk? Kanadiere var sjarmert av den skandinaviske aksenten, men den kan faktisk være fordummende, erfarte jeg. Selv om jeg bodde i verdens mest multikulturelle by Toronto, følte jeg meg ofte som en «annen.»
Avstand fra Norge gir nærhet til Norge
Da jeg flyttet tilbake til Norge etter mange år, ble jeg glad og stolt over ting jeg før hadde tatt for gitt: Pappapermisjon, billig barnehage, fem ukers ferie og verdens beste velferdsordninger. Jeg ble stolt over at vi har mye tillit til hverandre i Norge, at vi kan få vite hvor mye andre betaler i skatt, har jordnære politikere og at politiet nesten ikke bærer våpen.
Jeg satte til og med pris på NAV og de andre velfungerende systemene. Det er fantastisk at hovedstaden har badeplasser i indre by og at vi har villmark en kort busstur fra sentrum. Og en av de norske verdiene jeg setter høyest er allemannsretten, som gir oss rett til å ferdes fritt uten at noen roper «privat eiendom.»
Likevel opplevde jeg at noe av norskheten hadde forsvunnet. At jeg hadde med meg en kanadisk mann tilbake til Norge virket sikkert inn, men nei. Det var jeg som ikke klarte å tilpasse meg, og jeg begynte å bryte mange av de uskrevne reglene: Som at «alle» må lære å gå langrenn - mine barn kan nesten ikke det, og jeg heier ikke en gang frem norske idrettsprestasjoner. Vi spiser aldri kjøttkaker, norsk julemat, fårikål eller brunost.
LES OGSÅ: Traff en nerve så sterkt at «Norsk nok» ble et begrep. Nå er debatten blitt bok.
Må alle være norske nok?
Jeg forstår de som velger å ikke lenger kalle seg selv norsk. Når du ikke blir sett på som helt norsk uansett hvor integrert du er, kan det sikkert være en lettelse. Jeg synes vi må respektere slike valg så lenge det ikke kompromisser grunnleggende demokratiske verdier, å delta i samfunns- og arbeidsliv og ikke minst kunne snakke norsk. Det er mulig å føle tilknytning til andre fellesskap som kan være like verdifulle, som for eksempel en by eller et nærsamfunn.
Den største trusselen er vel uansett at når noen tar slike valg, er det fordi vi som samfunn ikke klarer å bekjempe rasisme og fordommer.
Slipp opp den sosiale kontrollen
Vi bør heller ikke ha en slags fasit på å være norsk, som kan være umulig å leve opp til. Det fungerer ofte ikke i en flerkulturell og moderne by som Oslo. For å sette det på spissen: Er det katastrofe at barna mine ikke går langrenn når vi dyrker friluftsliv på andre måter?
Det som imidlertid er skadelig, er når mennesker kjemper forgjeves for å passe inn, eller utsettes for press fra flere kulturer samtidig. De som ikke får aksept for å dyrke andre etniske tradisjoner parallelt med det norske, kan kjenne på motstand mot hele samfunnet. Vi bør også prøve å slippe litt opp på den sosiale kontrollen, og løsrive oss fra andres personlige valg.
Det går også an å velge bort noe uten at vår felles kulturarv er truet.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
_1.jpg?chk=9740C5)
Minner om en norskhet som ikke lenger finnes
Norsk nok for de svina?
En dag skjønte jeg at Norge er et varmere land enn jeg først trodde
