Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Første skoledag. Det første møtet med skolen. Store forventninger og glede, og noen er kanskje engstelige? Vil jeg få nye venner, vil jeg lykkes, eller blir jeg et mobbeoffer? Den første tiden blir avgjørende for om de lykkes eller ei
Alle kan bli utsatt for mobbing, og alle kan bli mobbere – uansett sosial rang. Å bli utsatt for mobbing gjør noe med deg som person. Det får konsekvenser for ens selvbilde, selvfølelse og videre utvikling. Det fikk jeg erfare.
Vi var de dumme
Jeg husker selv tilbake på min skoletid tilbake på 60-tallet, og den ble ikke slik jeg hadde forventet. En test hos en skolepsykolog før skolestart skulle bli skjebnesvanger fram til fylte 18 år. Den konkluderte med at jeg var mindre begavet. Jeg ble en skoletaper allerede fra 1. klasse. Som tiåring ble jeg sendt på spesialskole der jeg måtte gå i åtte år. I løpet av disse årene lærte vi ingenting - noen boklig lærdom fikk vi ikke ettersom vi var dumme. Det var bortkastet å lære oss viktige fag som historie, engelsk, naturfag eller samfunnsfag.
Tiden på Hunn skole på Gjøvik var langt fra lystbetont. Det var lett å føle på at vi var en gruppe som var utstøtt fra samfunnet. Vi fikk ikke lov til å gå i 17. mai-toget. På en sånn festdag måtte vi ikke synes i bybildet. På turer rundt om i Gjøvik ble vi ofte kalt for hunns-tullinger og idioter. Slike opplevelser er ikke lett å glemme, selv ikke etter femti år. Hele skoleoppholdet fortonet seg som et traume.
Jeg føler det som plikt å fortelle om mine opplevelser som tidligere skoletaper - uten framtid - for deretter å bli en vinner med høgskoleutdanning. Mot alle odds kjempet jeg meg fram til en sosionomutdanning. I 1993 fikk jeg muligheten til å holde et foredrag om tida mi på Hunn skole for noen av de som hadde forårsaket meg så mye urett.
Det var en seier å stå der som en vinner, og ble mitt vendepunkt.
Ingen brydde seg
I mobbesaker er det viktig å bry seg om hverandre. Da er mye gjort. Ingen brydde seg om hvordan jeg hadde det på skolen. Dette er et stort samfunnsproblem som alle må ta del i, både foreldre, enkeltpersoner, samfunn og skole. Som barn lærer man seg ulike holdninger. Det er derfor viktig å starte tidlig med bevisstgjøring av egne holdninger og verdier.
Norge skårer høyt i levekårsundersøkelser og kåringer som «verdens beste land å bo i» og «nordmenn er de lykkeligste i verden.» For mange er nok dette også tilfellet, men ikke for alle. Vi er flinke til å samle inn penger til nødlidende verden over. Det er jo flott, og Norge framstår som humant og inkluderende. Men hvordan behandler vi våre egne?
Mange slags tapere
I 1993 ble taperbegrepet et tema, i forbindelse med etableringen av Stiftelsen Rettferd for taperne, som blant annet arbeider for å bedre forholdene for skoletapere, seksuelt misbrukte og feilplasserte i skole-, barne- og fosterhjem. Nå fikk mange komme til orde med sine historier. Det de fortalte var medaljens bakside til et land som ønsker å framstå som barmhjertig og favnende; et land som setter menneskerettigheter meget høyt. Kan Norge være bekjent av dette?
Mange tapere har klart seg, mot alle odds. Å ta opp kampen mot overmakta er en ensom, deprimerende og tøff kamp. Mange blir møtt med latterliggjøring, fordommer, ydmykelse og undertrykkelse. Det er absolutt ingen lett oppgave å få sin plass i samfunnet, spesielt ikke hvis man har fått et belastende stempel som mindre begavet av skolesystemet. Jeg vil påstå at de største fordommene oppleves øverst i hierarkiet – ikke nederst. Den røde tråden: «Du må ikke komme her og komme her.»
Jeg tror ikke samfunnet har blitt noe bedre med årene. Det ville være for naivt å tro det. Den mye omtalte Tolga-saken er et godt eksempel på det. I dag, som før, skapes det tapere både på skolen og i arbeidslivet. Det eneste som er forandret er metodene som benyttes. Nå foregår utstøtingsmekanismene mer i det stille, i det skjulte. Det gjøres mer profesjonelt, ofte med et smil.
Heldigvis, i kampen mellom det gode og det onde, vinner det gode fram.
Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslo og Oslodebatten
Jeg ble stemplet som dum. Det har forfulgt meg hele livet
Da jeg først havnet bakpå ble fallet ekstra stort
Nei til høyhus i Oslo. Områdene rundt må ta mer ansvar
