Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mitt navn er Marius. Jeg er 27 år, opprinnelig nordlending, men med stort hjerte for Oslo. Jeg elsker jobben min. Å dra på eventyr er viktig for meg og en god sommerdag med venner og familie - det er gullet i livet mitt.
For fem år siden stod livet mitt ved ett stup - bokstavelig talt. Jeg kunne aldri vite hvordan de neste dagene skulle bli. På kalde høstnetter gjemte jeg meg for utrykningskjøretøy som var ute for å finne meg, etter enda et mislykket forsøk på å ende livet. En gang oppe ved Nydalen fant jeg tilhold ved Akerselven, før jeg raskt innså at politiet hadde overgrepet.
Jeg prøvde å flykte, men ble raskt holdt ned i bakken og tatt med sterkt grep mot egen vilje til akuttavdelingen på Lovisenberg.
Tomme dager i leiligheten på Sagene
De endeløse rundene fram og tilbake i korridorene på psykiatrisk akuttpost, eller tomme dager i leiligheten på Sagene, hvor jeg tenkte kun den ene tanken: Kan det stoppe nå? Det hele kunne oppleves som en desperasjon. Jeg levde med et stempel. Jeg var den «kronisk suicidale» og jeg var uføretrygdet, og slik skulle det bli. Det var det livet mitt handlet om. Gjennom et vanskelig liv har jeg også hatt gode, fine dager, jeg skal innrømme det, men det var så vanskelig å forstå at livet også kunne være fint.
Nylig ble jeg intervjuet om min historie i forbindelse med Fontenehus Norge sin kampanje, som setter søkelyset på at over 3000 sykemeldte Oslo-innbyggere gjemmer seg bak gardinene hver dag. Jeg kjenner meg godt igjen i det å trekke for gardinene og ønske slutten på livet.
Psykiske problemer utgjorde i 2019 og 2020 vel 17 prosent av syke-fraværstilfeller, ifølge NAV. Gjennom kampanjen og rapporten «Trenger Norge en psykemelding» erklærte Fontenehus Norge at vi har et psykisk folkehelseproblem
Legevakt, sykehus og politi har blitt fremmed
Heldigvis klarte jeg meg, noe jeg lenge ikke hadde trodd var mulig. Fontenehus, arbeidet mitt i kommunen, venner, familie og daværende kjæreste var det som gjorde at jeg søkte ut av leiligheten min. Jeg gikk med så mye redsel før, lite visste jeg hvor fint ting kunne bli.
I dag jobber jeg som prosjektleder og har forkjærlighet for medvirkning i offentlige tjenester. Jeg er ikke uføretrygdet lenger. Legevakt, sykehus og politi har blitt en ganske fremmed opplevelse for meg. Riktignok er det nå andre tanker som opptar meg. Når jeg nå er på «den andre siden» bekymrer jeg meg mye. Rapport etter rapport bestilles fra myndighetene. Når utredningene er gjennomført kommer historiene fram.
En av rapportene som har gjort sterkest inntrykk på meg er fra Ukom - Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. De ble varslet om en 17 år gammel gutt, kalt «Jonas.»
For noen år tilbake tok Jonas livet sitt. På kommisjonens sider skriver de: Historien om Jonas viser at vi ikke alltid når fram med hjelp til barn og unge. Jonas strevde i årevis med skolearbeidet, fikk høyt skolefravær, ble kartlagt flere ganger og ble til sist henvist to ganger til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), begge ganger med avslag.
Jonas ble ikke fulgt opp etter at han fikk avslag fra BUP. Det er dessverre altfor mange slike historier, og de viser mange av tendensene som er i hjelpeapparatet. Jeg spør meg derfor: De godt over 3000 som isolerer seg bak lukkede vinduer - hvilket hjelpetilbud skal de møte.
Er det noen der for å hjelpe dem?
Kommuner og spesialisthelsetjeneste må snu før det er for sent. Det tøffeste man kan gjøre er å be om hjelp. Da må tjenestene være der for sine innbyggere, døgnet rundt. Dessuten må vi se større verdi i de frivillige tilbudene som Fontenehus, Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Jeg ville nok aldri vært her, hvis det ikke var Fontenehus. Hvordan kan man øke samarbeid mellom frivilligheten og kommuner?
De siste ukene har jeg våknet med å kjenne tårer på kinnene. Noe som i seg selv er en underlig følelse. Jeg har aldri helt følt at noen har forstått meg, selv om jeg ofte møter ett takk fra de som har hørt fortellingene mine om livet. Oftest når jeg har delt min historie med andre er det i håp at noen lytter og at det vil føre til endringer i hvordan vi organiserer de offentlige tjenestetilbudene. Nå sitter jeg her og føler at ingen helt har skjønt alvoret. Jeg unner ingen å være syk eller oppleve som meg, Jonas eller de tusenvis som holder seg bak lukkede vinduer hver dag.
I skrivende stund har jeg sykemelding fra arbeidet, men jeg vet at snart skal jeg tilbake på jobb igjen. For mange andre er ikke dette en realitet.
Hvem lytter egentlig til fortellingene, og hva gjør vi med dem?
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Jeg har et organ som venter på meg!» sa jeg på flyplassen
Psykiatri og rus er bestevenner, og jeg er fienden
Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det
