Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Store og intense branner herjer overalt i Iran for tiden. I hjertene til millioner av mennesker brenner en ild som ikke lar seg slokke. Iranere går ut i gatene for å heve sin stemme i protest mot et brutalt regime, og med sine mobiler dokumenterer de alvorlige menneskerettighetsbrudd.
I tiår er det iranske folk fratatt rettigheter, og verst av alt, deres kjære blir tatt ifra dem.
Frihet koster så forbanna mye
16. september var det familien Mahsa sin tur til å bli fratatt sin øyensten, da den 22-år gamle iransk-kurdiske Mahsa Amini fra byen Saqqez ble drept i det iranske moralpolitiet sin varetekt - angivelig for å ha båret hodeplagget hijab på «feil måte».
Det er sørgelige tilstander i landet. Landesorg-stemning har også flyttet seg til utenfor landets grenser, og beveget og mobilisert store folkemasser verden rundt. Alle viser sin støtte til et modig folk.
For Iran er ikke til å kjenne igjen.
Hittil er minst 76 mennesker rapportert drept, ifølge den norsk-baserte menneskerettighetsorganisasjonen Iran Human Rights. Enda flere sitter i en fengselscelle og vet ikke når de kommer ut.
Frihet koster så forbanna mye. Frihet forbeholdt kun noen få. Hva betyr frihet for deg?
Hvor ofte har du tenkt over det spørsmålet i løpet av ditt eget liv? Føler du deg fri til enhver tid?
LES OGSÅ: Sara (27) har ikke snakket med moren på flere dager: Nå ber norskiranere folk i Oslo om støtte
Hva er egentlig fravær av frihet?
For iranere flest er det siste spørsmålet det eneste de klarer å relatere seg til. Fravær av frihet er deres hverdag, en realitet og en skjebne allerede bestemt for dem fra de blir født. Daglig blir de påminnet dette i sitt hjem, så fort de slår på TV-en, i butikken, på gaten, i bilen, på skolen.
Det iranske folk kjemper nå for noe mye mer omfattende enn bare retten til å velge om man selv vil bære hijab eller ikke. I Iran er det nærmest et fullstendig fravær av frihet for alle dens borgere, kvinner og menn. Frihet er forbeholdt de høyt oppe i systemet og deres tilhengere.
Min identitet som norsk-iraner
Fra jeg var liten har jeg båret på en drøm. Faktisk har jeg aldri turt å dvele for lenge ved den - ei heller visst hvordan drømmen skal bli realisert: At jeg en dag reiser til mine foreldres hjemland. Treffe familiemedlemmer og besøke mine besteforeldre på deres grav.
Dette har jeg båret med meg helt siden jeg var ungdom. Så da jeg skulle være russ i 2009, var det ikke tvil om hva som skulle stå på russekortet:
Omidvaram Iran yek rooz azadi begire. Jeg håper Iran får sin frihet en dag
Det er min familiehistorie og identiteten min som norsk-iraner. Jeg beundrer de håpefulle og modige iranerne som går ut i gatene og kjemper. Å holde på dette håpet krever en enorm styrke.
Alt man ofrer for et glimt av frihet
Irans øverste åndelige leder, ayatollah Ali Khamenei bruker enhver mulighet til å ytre seg fritt på alle sosiale kanaler, mens det iranske folk ikke får kommunisere ut med resten av verden. Internettilgangen er nok en gang blokkert, og det er ikke et engangstilfelle - det skjer hver dag og hver eneste gang det iranske folk ønsker å vise sin misnøye mot regimets brutale angrep på menneskers bevegelsesfrihet og ytringsfrihet.
Like lenge som iranere har kjempet for å få det bedre, har millioner flyktet eller reist ut av landet. Min familie var en av dem. Iranere i Iran og eksil-iranere klarer ikke lenger å bære på dette forferdelige sinnet, men mest av alt sorgen over alt det man har ofret, for å få et glimt av frihet en dag.
22-årige Mahsa Amini er brannfakkelen som millioner av mennesker i Iran holder høyt. Hun er symbolet på den årelange undertrykkelsen ingen klarer å bære på en dag til. Jeg ønsker at dette blir siste kampen vi må se bli tatt.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Sorry, tanter. Jeg er ikke den neste til å gifte meg
Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg
Boligdebatten i Oslo har for lite fokus på leietakere
