Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er en assistent. 51 år gammel, og bare en skoleassistent.
Jeg har ansiennitet i Oslo kommune fra 1991, altså 31 år i yrket. Riktignok har jeg hatt et par år hjemme i barselpermisjon, men jeg tror jeg med sikkerhet kan si at i løpet av alle disse årene har jeg tilbrakt mer tid med andres barn enn mine egne.
I flere uker fulgte vi lærerstreiken. Jeg ser hver eneste dag hvor fantastiske lærere vi har. Det kryr av dem på min arbeidsplass. Jeg ser frustrasjonen, empatien, tålmodigheten, sure og fornøyde e-poster fra foresatte, jeg ser hvordan lærerne takler dette på en profesjonell måte.
Resultatet av streiken suger. Dere hadde virkelig fortjent et bedre resultat.
Vi holder hjulene i gang
Tilbake til oss som bare er assistenter. Vi som skal holde åpent hele høstferien, og også alle andre ferier lærerne har fri. Vi som er på jobb åtte timer hver dag sammen med elevene. Vi som aldri har ferie, foruten de 25 dagene vi har krav på, og som da er den dyreste feriemåneden i året: juli.
Vi jobber når våre egne barn har skoleferier. Vi er avhengige av besteforeldre og andre familiemedlemmer og venner for at våre barn skal få opplevelser når skolen har ferie. Vi har så lange arbeidsdager at vi knapt har mulighet til å opparbeide en avspaseringsdag i ny og ne. Vi er med elevene fra 07.30-17.00 hver dag, hele året, foruten de rød dagene og fire uker i juli.
Vi holder hjulene i gang, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet jeg er dyktig i min rolle.
Unngår å snakke om jobben i middagsselskap
Kjære politikere og kjære fagforbund: Vi som bare er assistenter, nå må vi også si at nok er nok. Vi har holdt kjeft altfor lenge. Vi godtar for mye, ja vi er rett og slett for snille. Lønnstrinn 17 er det høyeste lønnstrinnet jeg kan komme på som assistent med min ansiennitet. Dere får tygge litt på den, dere som tar oss for gitt og himler med øynene når vi sier: «Jeg har ingen utdannelse, jeg jobber som assistent.»
Det gjør at jeg unngår å snakke om jobben i et middagsselskap, fordi alle de andre rundt bordet har høyere utdannelse og sjefsstillinger.
Når skal vi få den lønna vi fortjener? Når skal politikere forstå hvilken ekstrem viktig rolle vi har i skolen og samfunnet? Vi blir kasta inn som vikarer, vi har ansvar for de sårbare barna og de som trenger ekstra støtte, både når det gjelder det faglige og det sosiale. Vi tømmer søppel, feier gulv, smører knekkebrød og leter etter sinte og frustrerte elever.
Vi har sort belte i mekling, vi leter etter gjenglemte jakker, vi sender barna på fritidsaktiviteter til rett tid og hjem sammen med de riktige følgegruppene, vi som hjelper de med lekser.
Hvis vi streiker blir det krise. Skikkelig krise
Bak enhver ufaglært assistent er det et menneske som år etter år omfavner elevene og strekker seg lengre enn langt, og som av en eller annen grunn, som ofte også er veldig personlig, har havnet i kategorien «bare en assistent.»
Livet former oss på veien. Noen ganger blir det sånn at å ha en jobb og inntekt for å holde hjulene i gang er viktigere enn høyere utdannelse, som naturligvis ville betalt bedre. Det er ikke bare å ta en utdannelse for alle.
Min fantastiske arbeidsplass og mine lærerkolleger ser meg, og jeg ser dem. Men det hjelper oss så lite den 12. i hver måned, når lønnen blir utbetalt. Hva skal til for at vi som bare er assistenter, vi som ofte bortforklarer hvorfor vi bare er assistenter blir verdsatt, med både ord og lønn?
Teksten er en omarbeidet versjon av et innlegg Trine Nafstad Strømseth først skrev på Facebook.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Delt by: Da skolekrets ble viktig informasjon i boligannonser
Nye bøker er bare én ting skolen ikke har råd til
Lærerne brydde seg ikke om gutten som regnet alt i hodet
