Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nei.
Selvsagt må det ikke være sånn.
Dette pompøse og selvsentrerte jåleriet burde Raymond ha spart oss for.
Opprinnelig hadde han satt opp sommerferien som deadline for å svare Arbeiderpartiet på om han for tredje valg på rad kunne være villig til å være deres frontfigur i Norges største, viktigste og, fremfor alt, beste by.
Det holdt ikke.
Det var ikke nok.
Han maktet ikke å bestemme seg.
Han trengte simpelthen mer tid.
Valget var så monumentalt viktig for folk og samfunn, og så overveldende på det rent personlige plan, at ikke engang han, selveste Raymond Johansen, kunne forventes treffe riktig beslutning på så kort tid.
Innen 1. oktober.
Siste frist
Det var absolutt siste frist, satt av nominasjonskomiteen i Oslo Ap, for alle som i dag har verv som folkevalgte. Tar du gjenvalg? Eller gjør du ikke?
Fristen var altså satt til det sekund på fredag kveld der døgnet forvandlet seg til lørdag morgen.
Greide Aps mulige og umulige kandidater i Oslo å overholde fristen?
Ja.
Greide Raymond Johansen det?
Nei.
Han måtte svare på overtid.
To dager etter absolutt siste frist, til og med.
Først på søndag greide han å kryste ut av seg det magiske ordet.
«Ja».
Vås
Mandag ettermiddag ble Raymond Johansen intervjuet av VG om dette.
Der sier han følgende om at det ikke sto i hans makt å bestemme før lenge etter at det egentlig var for sent:
– Jeg har brukt den tiden, for det fortjener partiet og det fortjener jeg.
Siden jeg leste dette har jeg ikke fått til å slutte å tenke på det.
Hva er dette for vås?
Jeg tillot meg for noen uker siden å stille følgende spørsmål i en kommentarartikkel i Avisa Oslo:
Spiller han kostbar?
«Skal vi nå bli vitne til et bunnfalsk koketteri, der Raymond driver et spill med mål om å bli hyllet og offentlig bønnfalt om å fortsette, slik at han blir båret og klappet fram som en blanding av Solkongen og Superman? At han i virkeligheten er en jålebukk som er avhengig av oppmerksomhet og bli dyrket for så – tilsynelatende motstrebende – å si ja mens partiet jubler av lettelse og glede?»
Jeg har definitivt skrevet dummere ting enn dette, gitt utfallet.
Er Raymond Johansen narsissist? Lider han av «narsissistisk personlighetsforstyrrelse»?
Jeg måtte slå opp i Store norske leksikon.
«Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati».
Nei, det blir for mye i tilfellet Raymond.
Heldigvis står det også:
«Det er bare psykologer og psykiatere som kan stille diagnosen».
Puh!
Da kan vi la den problemstillingen ligge.
Savnet seg selv
Likevel gir hele historien meg en klam følelse å ha vært vitne til koketteri og selviscenesettelse. Et behov for å fremstå episk og poetisk er avslørt. Mens det hele bare er patetisk, selvfølgelig.
Er Raymond Johansen alene om å ligge under for disse tilbøyelighetene i norsk politikk?
På ingen måte!
Jonas Gahr Støre følte seg forpliktet, hvis ikke tvunget, til å sitte, mutters alene, på Hallingskarvet før han var i stand til å ta sitt livs største beslutning. Deretter steg han ned til oss dødelige for å erklære at han var villig til å bli leder i Arbeiderpartiet og vår neste statsminister.
«Jeg har savnet meg selv», begrunnet Carl I. Hagen et av sine etter hvert utallige comeback med.
Raymond Johansens utfordrer som byrådsleder, Høyres Eirik Lae Solberg (52), har heller ikke manglet storslagne tanker om seg selv. Etter å ha tapt mot Raymond i 2019 trakk han seg fra politikken i Oslo. Han satset alt på å bli stortingsrepresentant. Det lyktes ikke. Da fikk han, som Carl I. Hagen et intenst savn etter seg selv. I grøftekanter rundt om i byen ligger det til nå en leder i Oslo Høyre og to gruppeledere i partiets bystyregruppe.
Man må kunne kalle det selvbevissthet.
Kanskje de to byrådslederkandidatene er likemenn på dette området.
Takker seg selv
På engelsk brukes gjerne «public servant» som synonymord for politiker. I Norge bruker vi tjenestemann om våre fremste statsansatte.
Av en eller annen grunn får jeg ikke til å tenke på mange av våre fremste politikere som «folkets tjenere» og ydmyke annet enn i takketaler, der de dessuten ofte ender med å rette den største takken til seg selv.
Menn er verre enn kvinner også på dette området. Men kvinner er dessverre ganske ille de også. Hvis du tviler, er det bare å lese den kommende boka til en tidligere partileder og statsråd.
Dersom velgerne i Oslo om litt under ett år, for tredje valg på rad, sørger for at Raymond Johansen forblir byens mektigste politiker, har jeg en bønn til ham:
Legg fra deg det teatralske og pretensiøse!
LES OGSÅ:
Boligmarkedet i Oslo: Skakkjørt av Høyres markedstenkning for tiår siden
Nedsmeltingen i Rødt kan sende byrådet til borgerlig side
