Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«I denne bilen er vi to muslimer, en jøde, en kristen, og en sikh.» Kommentaren fra baksetet på vei hjem etter bortekamp med Hauketo G15 gir et bilde av verdien av fotball og idrett som integreringsarena i norske lokalsamfunn. Også internasjonalt er idretten der vi møtes til fredelig dyst og lek på tvers av kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer.
Bekymret for aktivismen og boikott-iver
Flere sportspuber i Oslo bekrefter nå at de velger å boikotte fotball-VM i Qatar, når det braker løs om en måneds tid.
Som fotballtrener i Hauketo i Søndre Nordstrand gjennom mange år tillater jeg meg også å lufte en bekymring for at den aktivistiske boikott-iveren vi ser i disse debattene skal smitte over i lokalsamfunnene våre. For i vår polariserte verden er ikke veien lang fra boikott av internasjonale mesterskap, til spørsmål om hvilke synspunkter og trosretninger som bør få delta og være med å drive vår lokale idrettsdugnad.
Torsi Løkstad, styremedlem og tidligere driftsleder av fotballpuben i Møllergata, sier det er særlig grunn til å være kritisk til akkurat Qatar-mesterskapet, fordi infrastrukturen er bygd av gjestearbeidere uten at sentrale rettigheter er ivaretatt, og hvor tusenvis har mistet livet.
LES OGSÅ: Nok en Oslo-pub boikotter Qatar-VM
Det er grunn til å håpe at dette også blir belyst av nyhetsmediene under mesterskapet. Begrunnelsene som oppgis for boikotten fra andre utesteder ser imidlertid ut til å være bredere, der man også er kritisk til at land som i stor skala bryter menneskerettigheter får arrangere mesterskap.
De siste årene har både sportsjournalister og supportere blitt mer engasjert i menneskerettigheter og at spillereglene i idrettens internasjonale organer er ryddig. Det er et ubetinget gode og betyr økt press for endring. Og dette engasjementet kan etter min mening fint kombineres med å avvise boikott og løfte opp verdien av internasjonal idrett.
Fotball forener mennesker
Så hvorfor skal vi se VM-kampene? Jeg skal se kampene fordi jeg elsker fotball som den kunstarten den er, med alle sine dimensjoner av kroppsbeherskelse, fysikk og intelligent samspill som må skje med millisekunders presisjon.
Men fotball har også enda en dimensjon, nettopp i at den forener mennesker til fredelig konkurranse og lek. Noe som bare blir enda større når ivrige seere kan dele de samme opplevelsene på skjermer verden rundt.
I åpningskampen spiller vertsnasjonen Qatar mot Equador. Interessante kamper følger i tur og orden. For eksempel ti dager senere, når det tidligere protektoratet Tunisia møter kolonimakten Frankrike. Og har du ikke låst 29. november i kalenderen, så gjør det straks. Da spiller Iran mot USA. Den bør du se – helt uten skam.
For meg er opplevelsen av å kjøre hjem svette og fornøyde fotballgutter med ulik tro og kultur, i slekt med følelsen jeg kjenner når jeg forhåpentligvis får se Harry Kane ta hånda til en iransk motspiller og dra ham opp fra gresset etter en tøff duell.
Det er ingen grunn til å beklage at slike kamper finner sted. Vi skal tvert imot takke for at det fortsatt er mulig, i en urolig verden som vår.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Naboene bak slottet reagerte på etternavnet på postkassa
Ikke skjul realiteten fra oss
14 minutter taxi? 794 kroner, takk!
