Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På min første skoledag i Teheran, seks år gammel, ble jeg tvunget til å bruke hijab.
Jeg ble født i Ardabil i Iran 1975. Da jeg var fire flyttet vi til Teheran. Første skoledag skal være en glede, og er svært viktig for et barn full av forventninger. Året var 1981, to år etter Den iranske revolusjon. Sharia- og moralloven, som det iranske regimet har pålagt jenter og kvinner, var innført.
Nå så de meg som en kvinne og ikke en liten jente på seks år. Jeg var veldig trist og overrasket, og kjente på et stort ansvar for å ikke vekke mannens begjær.
Jeg tenkte: «Hvorfor er jeg en jente, hvorfor er jeg ikke en gutt?» Jeg ville være på et hemmelig sted, så ingen så meg. Jeg ville være fri.
Et motbydelig menneske som skremte oss
Etter at vi ble presentert for elevene og læreren, kom sharia-spesialpedagogen til klassen og snakket med oss. Vi ble oppfordret til å si: «Død over Amerika, Israel og vesten.» Jeg forstod ikke hvorfor vi måtte si det.
Samme kveld klippet mamma håret mitt helt kort, til det ikke var synlig bak på ryggen min. Vi gråt begge to, både min mor og jeg
Spesialpedagogen var et motbydelig menneske som skrek at hun ville at vi skulle si det samme. Hvis vi ikke gjorde som hun sa fikk vi dårlig karakter i oppførsel. Hun hadde på seg svarte klær og var heldekket. Hun hadde til og med på seg svarte hansker, selv om skolen var en jenteskole. Vi så bare litt av øynene og nesa. Hun var veldig skummel. Hun snakket veldig alvorlig og veldig hardt til oss. Vi var redde.
Været var varmt, men spesialpedagogen fortalte oss at vi under ingen omstendigheter hadde lov til å ta av hijaben, for da kunne vi friste og vekke begjæret hos menn. Tenk at en seks år gammel jente skal vekke begjær i en mann?
Mamma klippet håret mitt helt kort
Da jeg var 10 år gammel og gikk rundt i skolegården, var håret synlig bak på ryggen. Dette ble oppdaget, og jeg ble sendt til den motbydelige spesialpedagogen. Hun ydmyket meg foran alle jentene. En time senere ble jeg og mine klassevenninner fraktet til den lokale moralpoliti-stasjonen. De var stygge og slemme mot oss. Vi ble slått og seksuelt trakassert.
Jeg bar hijaben i 50 varmegrader - det kjentes som tortur. Hvis vi tok den av, fikk det konsekvenser: vold, fengsel, pisking og utstøtelse
Senere kom foreldrene mine og hentet meg. Samme kveld klippet mamma håret mitt helt kort til det ikke var synlig bak på ryggen min. Vi gråt begge to, både min mor og jeg.
En dag kom en voksen mann kjørende på en motorsykkel. Det nærmet seg sommerferie og vi var på vei til skolen. Han stoppet opp ved siden av oss og blottet seg. Mannen begynte å onanere og sa at han ville ha sex med oss. Vi ble fryktelig redde og prøvde å rømme fra ham, men han kom etter på motorsykkelen. Gata var tom for mennesker, og vi var helt alene.
Etterhvert kom vi frem til skolen, og to av de eldre jentene gikk til rektor og fortalte om det vi hadde blitt utsatt for. Den kvinnelige rektoren mente at vi ikke hadde dekket oss til godt nok med hijaben. Mannen hadde blitt fristet av oss, sa hun. Fortsatte vi med det, ville vi bli anmeldt til politiet og utvist fra skolen.
Vi måtte snurpe sammen brystene med tettsittende bånd, og klær utenpå, som skulle hindre at formene vistes. I opp mot 50 varmegrader spilte vi volleyball
Din ære kunne koste deg livet
Hvis hijaben ikke satt korrekt, ble jeg beskyldt for å friste menn. Jeg bar hijaben i 50 varmegrader - det kjentes som tortur. Hvis vi tok den av, fikk det konsekvenser: vold, fengsel, pisking og utstøtelse. Noen ble også drept. Din ære kunne koste deg livet. Ble vi tatt for små forseelser ble det registrert på vårt rulleblad, som igjen medførte konsekvenser for utdanning og jobbsøknader i det offentlige.
Jeg så at da jenter enten ble utsatt for overgrep eller forsøk på det, handlet skyldspørsmålet om hvordan jenta var kledd. Gikk hun med hijab, og hva hadde hun på seg? Dette førte til at mange ikke turte å si ifra om overgrep. Vi jenter ble opplært til at hvis vi ikke kledde oss anstendig og brukte hijaben riktig, så var det vår feil om noe skjedde.
Sterkere virkemidler enn såkalt dialog må til
Da jeg var 12 år ble jeg kaptein for volleyballaget på skolen. Skolen vår vant førsteplassen i regionen. Vi spilte volleyball med hijab etter islamske regler og forskrifter. I tillegg til hijaben måtte vi snurpe sammen brystene med stramme bånd og klær utenpå, som skulle hindre at formene vistes. Vi spilte volleyball med disse klærne i opp mot 50 varmegrader.
Politikere generelt er opptatt av dialog. Dette er vel og bra i mange tilfeller, men dialog med et regime som iranske myndigheter representerer, er unyttig. Hva er hensikten med dialog når det dør mennesker hver dag? Norge bør i alle fall trekke ut sin ambassadør i Iran, og kaste ut Irans ambassadør ti. Norge. Slutt å forhandle med Iranske myndigheter som dreper sitt folk og barn. Det må sterkere virkemidler til enn såkalte dialog.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Frihet koster så forbanna mye
Bedrevitere som snakker om oss, ikke med oss
Kunnskapsløse ledere overlever lenge
