Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hele oppveksten min var fotball: Sleivspark på løkka. Ulovlig henting av ballen på jernbanelinja. Grus i kjeften etter stygge taklinger. En endeløs ferd rundt i gamle Østfold fylke for å tape fotballkamper.
Da jeg kom hjem, var det fotballkort, fotballpocketer, fotballbøker og tabellplakater. Et primitivt konsept som faktisk eksisterte samtidig som internett. Høydepunktene var de store mesterskapene.
Det er mange minner som har brent seg fast fra tidligere mesterskap. Noen av dem har jeg samlet i denne Youtube-spillelista. Det er dette som blir mitt VM, mens andre sitter i teltet på Youngstorget.
16 kamper som representerer barndomsminner og uforfalsket fotballglede.
Kanskje aller sterkest er minnene fra semifinalen i Brasil-VM i 2014. På hjemmebane skulle verdens mest fotballgale land bryne seg på Tyskland. De enorme forventningene endte i tidenes skuffelse. Et land som var helt på tuppa, strigråt utover kvelden. Et 1-7-tap gjorde fadesen, ydmykelsen og skuffelsen komplett.
Når vertsnasjonen ryker ut, skaper det nesten alltid udødelige fotballminner. I 2006 arrangerte Tyskland VM. Etter noen magre mesterskapsopptredener var den stolte fotballnasjonen på høyde med sitt gamle jeg. Tysk nasjonalisme ble tolket i et positivt tegn, ikke beiset med tjukke, brune strøk.
I semifinalen sto Italia på motsatt banehalvdel av Westfalenstadion, fotballbanen i Dortmund som står som et av de fremste eksemplene på hva fotball kan tilby av engasjement, glede og tilhørighet. Et Italia med ryggen mot veggen etter korrupsjonsskandalen Calciopoli.
Tyskland ble beseiret i semien på dramatisk, Frankrike i finalen på om mulig enda mer dramatisk vis.
Disse kampene husker jeg med glede.
For fire år siden tillot jeg meg selv å bli forført av mesterskapsglansen. Den risikoen tar jeg ikke i år. Forrige VM var et mesterskap med bismak. Under åpningskampen smilte FIFA-presidenten, Vladimir Putin og den saudiarabiske kronprinsen sammen på ærestribunen.
Avsmaken har vokst i takt med at fotball-VM nærmer seg
Det er lenge siden pengene tok over fotballen. I lang tid stakk både jeg og mange andre fingrene i ørene. Fotballen var blitt kommers. Noe så inni granskauen, også. Men det var ikke bygget på menneskerettighetsbrudd, dødsfall og slaveri.
Det har endret seg nå. Avsmaken for fotball har vokst i takt med nedtellingen til fotball-VM i Qatar. Helt siden tildelingen i 2010 har jeg og de fleste andre skjønt at mesterskapet ikke er liv laga. Nå er vi få dager unna, og da skal jeg gjøre noe helt annet.
LES OGSÅ: Nok en Oslo-pub boikotter Qatar-VM
Jeg skal se de gamle kampene – om igjen. Jeg skal komme i kontakt med 10-åringen i meg selv. Og jeg skal gjøre det uten et eneste gram av dårlig samvittighet.
Det er lett å si det, men vanskeligere å gjennomføre det, tenker kanskje du. Jeg skal jo lese nettaviser, se på tv og høre på radio den neste måneden. Jeg kommer til å bli bombardert med nyheter fra mesterskapet. Når jeg scroller over fronten til en norsk nettavis, er jeg bare et klikk unna å se høydepunktene.
Heldigvis har jeg erfaring fra lignende situasjoner. Ikke med boikott av fotball-VM, naturlig nok, men med å holde meg unna ting hjernen ønsker på grunn av økt dopaminstrøm.
Å boikotte fotball-VM blir som å slutte å snuse. Trangen kommer til å være der, men i stedet for å tenke på helsa og økonomien, skal jeg nå tenke på menneskerettigheter, sportsvasking og korrupte organisasjoner.
Årets fotball-VM er en naturlig følge av den utviklingen som har skjedd de siste 30 årene. Fotball er også grådighet, korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og elendige arbeidsforhold.
Derfor skal jeg gjøre både meg selv og fotballen en tjeneste: Selvfølgelig skal jeg ikke se på fotball-VM.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Jeg skal se fotball-VM uten skam
Færre til å steke vafler og trøste små fotballspillere
En løsning for dem som ikke har råd til treningsavgiften
