(Oslodebatten)

En helt typisk natt til søndag var godt i gang, midt i Oslos utelivsentrum, for snart tredve år siden.

Vi var tre som startet Headon - en «actionbar» tidlig på 90-tallet - med premisset om å drive et skjenkested hvor vi selv trivdes. Konkurransen fra de andre stedene vi likte å sammenligne oss med var ikke altfor utfordrende, så vi tok sjansen. Dessuten var det få steder som ble drevet av et tidligere pop-pønkband på jakt etter bedre måter å skåre på. Up all night to get lucky - det var refrenget da som nå.

Vi var en sammensveiset trio som skaffet oss mange tilhengere, fordi vi var overalt hele tiden. Vi var kjente plageånder på mange barer i hovedstaden. Godt påseilede både på dagtid og nattestid besøkte vi potensielle kule folk å invitere til funky festligheter i vår mørke kjeller.

Nattklubben innerst i gangen midt i Rosenkrantzgata var kjent- og ikke minst fryktet for - hvordan slippe inn.Hard to get, not hard to want. Reglene med vår særegen håndheving var vårt landemerke, og vårt mest tydelige kjennetegn.

Køen på utsiden var allerede lang rundt midnatt, og trøkket mot de tre dørvaktene i denne delen av døgnet var mildt sagt voldsomt. Høylytte, festglade av alle kjønn, legninger, størrelser og fasonger - noen følgelig mer outrerte enn andre

LES OGSÅ: Nesten ingen slapp inn i Oslos heiteste klubb. Så stengte dørene

Avvist foran andre, kleint og brutalt

Akkurat denne helgen var det Morten Moxnes som dro inngangspenger ut av klientellet. På bordet foran sto et kassaskrin med stempel og to billettruller. Dette var stæsjet til covervakta før vi fikk digitalt stempel med telleverk. Jeg var på rydd og Paal Fure drobba - det vil si at han drakk noen glass og hjalp til som vert.

Vertens oppgave var å stå nederst i trappa for å ta imot og «prime» nyankomne. Det var en fin gest. Samtidig ble verten også en slags vakt for dem som prøvde seg på en tidlig retrett. Vi ville ikke miste folk, spesielt ikke tidlig på kvelden. Da hendte det at gjester fikk ordre om å ta en ny runde i baren. De hadde jo ikke drukket nok mente vi, litt på fleip.

Vi tok inngangspenger av besøkende som ikke var så husvarme, og av folk som egentlig hadde gått seg bort, men som likevel hadde sluppet forbi vaktene. De mer smarte og frempå med snakketøyet i orden, den gjengen kunne lett juge seg unna cover charge. Det var også litt av greia. Var du innafor fikk du også privilegier. Mange forsøkte å kopiere dette rollespillet for å smyge seg inn. De erfarte som ved elektrisk støt brått hvor dårlig strategi det var: Avvist foran andre, kleint og brutalt.

I helgen før klokken 23.00 var det fri entre. Av den grunn valgte selvfølgelig noen Einsteins å ta turen tidlig for å skaffe seg et stempel, uten å måtte betale. Sånn kunne de komme tilbake senere på natten og slippe køen og den obligatoriske inngangsbilletten. Luringene.

90-tallet var det siste tiåret før sosiale medier og smarttelefonen. Når folk møttes ute på den tiden, så ble de personlige utleveringene mer berettiget. Vi hadde ikke digitale nyhetsstrømmer med kontinuerlig oppdatering av våre venners navler

Monoton, baltisk aksent

Nesten på toppen av de 25 trinnene hørte jeg Morten nærmest rope til en fyr: «Hei, her må alle betale!» Mannen i 70-årene som snakket med en klassisk monoton baltisk aksent, var på ingen måte vår typiske stamgjest. Både dressen og geitehårsfrakken må ha vært gjennom Fretex-systemet minst to ganger. De en gang så stolte klærne han bar, var opprinnelig ment for en mye større person. Her blinket det: «Du skal hvertfall betale, betale, betale cover.»

Ord ble da som nå, enkelt smadret av klubbstøy. De måtte konkurrere med den kakofoni det nødvendigvis var på en velbesøkt klubb. Samtaler forsvant i mylderet av surr fra mennesker, godt blandet med Headons særegne tunge, funky musikk. Vi hadde lyktes med å skape vår egne musikksjanger, Headon-musikk. En tidvis vilkårlig blanding med soul, funk, jazz og hip-hop, som på den tiden var et stykke unna det man kunne høre fra radioer, på andre utesteder og lese om på kultursidene.

Vi dyrket vår musikk, vårt personell og våre regler.

Køen på utsiden var allerede lang rundt midnatt, og trøkket mot de tre dørvaktene i denne delen av døgnet var mildt sagt voldsomt. Høylytte, festglade av alle kjønn, legninger, størrelser og fasonger. Noen følgelig mer outrerte enn andre, ustoppelig ravet de opp og ned, inn og ut, hit og dit, med stadige forsøk på å nå frem til sine venner via nattens alkoholiserte sjargong.

90-tallet var det siste tiåret før sosiale medier og smarttelefonen. Når folk møttes ute på den tiden, så ble de personlige utleveringene mer berettiget. Vi hadde ikke digitale nyhetsstrømmer med kontinuerlig oppdatering av våre venners navler. En av utfordringene med å oppdatere hverandre på vei inn og ut var at man måtte nærmest overdøve musikken for å høre seg selv tenke. Vi snakker her om helt vanlige fuktige klubbnetter i Oslo sentrum sånn midt på 90-tallet. En tid hvor vi utleverte ukens hendelser og byttet historier med hverandre, mens vi ventet i ulike køer for å komme inn, slippe til på dass eller til bardisken.

Vi opererte ikke med kanskje. Det var enten eller. Fikk du nei så var det nei. Fløyta kunne ikke blåses tilbake

Fanget i øynene til en jente

José, vår mest melatoninholdige medarbeider den gangen, var fanget dypt inni øynene til en jente. Utgaven var nokså kjent. Blond og relativt freidig eksemplar i begynnelsen av 20-årene. Hun hadde i likhet med en del andre før henne lyktes med å stjele sjefdørvaktens vanligvis så stødige oppmerksomhet.

Det skjedde jo av og til at dørvaktene ble avledet. De ble distrahert og senket guarden, for å si det sånn. Av ymse årsaker kunne selv en av våre aller beste voktere glemme et øyeblikk hvorfor han stod i døren på Headon for anledningen. Av og til fikk vaktene slike freudian slips, eller skal vi heller kalle det casanova glipp. Da klarte noen ubudne gjester å skli inn, inn i vårt aller helligste, og helt i strid med våre soup-nazi regler.

Gangen gjorde mange redde. For å si det enkelt, vaktene satt med alle de gode kortene. De fikk mer enn god nok tid til å bestemme seg for en tommel opp eller ned

Da jeg kom frem til José holdt han jentas hender i sine. Han smilte sitt mest karismatiske, og med store rådyr-rovdyr øyne sa han: «Du har så pene hender!» «Synes du det, å tusen takk», svarte jenta i det José fikk øye på meg. Et nanosekund senere var jenta borte som dugg for solen. Morten og jeg så oppgitt på hverandre og registrerte en lettere stresset vakt som var i ferd med å få rebalansert blodtrykket, før han sannsynligvis noterte telefonnummeret hennes i en liten blokk som han oppbevarte oppe på varmeblåseren over døra.

På Headon silte vi ikke i henhold til vanlige bransjestandarder, hvor regelen var penger og blondiner først. Hos oss hjalp det mindre med penger, berømmelse eller annen tacky status. Du skulle ha en god grunn. Paal, Morten og jeg hadde tydelig føringer på hvordan oppføre seg, samt det å kunne by på seg selv.

Nattsvermere kunne ikke bare rusle inn på Headon slik man går på bussen. Skulle du avlegge kjelleren i 11B en visitt, måtte du først gå en 30 meters lang «catwalk.» Denne uendelige walk of shame - og nå ditt plutselige resyme og søknad for å bli antatt. Gangen vår gjorde mange redde. For å si det enkelt, vaktene satt med alle de gode kortene. De fikk mer enn god nok tid til å bestemme seg for en tommel opp eller ned. Det hendte da at folk snudde på halvveien. Vaktene avkledde dem, og dommen fikk de umiddelbart.

Vi opererte ikke med kanskje. Det var enten eller. Fikk du nei så var det nei. Fløyta kunne ikke blåses tilbake.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Dere som kritiserer Oslo kan ikke ha levd så lenge som meg

Les også

Det dårlige ryktet var ufortjent

Les også

«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»

Les også

Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut