Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjære ansatt, vi forstår at du er frustrert over at noen pårørende reagerer på behandlingen som deres kjære opplever på Ullern Helsehus. I ditt innlegg skriver du at pårørende ikke burde gå til media, og at de heller burde hjelpe til med en rekke praktiske gjøremål når de er der. Men tro oss på at dette er viktig, og på at de fleste pårørende egentlig er på samme lag som dere.
LES:
Helsehus-ansatt: I stedet for å klage, kan ikke dere pårørende hjelpe oss?
Hvorfor gå til media?
De fleste sykehjem og helsehus mangler formaliserte kanaler for pårørende å si fra om hendelser og opplevelser. Pårørende må huke tak i den som tilfeldigvis er på vakt, eller de får en opplysning om å sende en e-post til avdelingsleder eller til byrådet. Antagelig er svaret at man kan klage til bydelen, kommunen eller til pasient- og brukerombudet. Det er antatt at én av ti pårørende som har negative opplevelser orker dette.
Media blir den siste utvei og kanalen man kan gå til, når det topper seg og man ikke unner andre å få den samme opplevelsen som en selv har hatt. Å gjøre dette er heller ikke risikofritt. Vi vet at mange pårørende frykter at dette vil påføre deres kjære dårlig behandling fordi de sier fra. Likevel står noen frem.
Det kan ligge en lang historie bak et korttidsopphold. Pasientene kommer inn også fordi pårørende skal få avlastning, noe mange pårørende ikke får tilstrekkelig av. Mange er pårørende 24-7 når de bor sammen med en del eldre som er multisyke, også med demenssykdommer.
Pårørende, ikke pleier
I tiden før sykehjemsplass viser forskning at de yter opptil 160 timer hjelp og pleie i måneden, selv om de har hjemmetjenester på toppen. Pårørende skal få hente seg inn, få tid til litt annet mens de regner med at dere kjære skal være godt ivaretatt på en helsehus. Videre så er det voksne barn som må være på arbeid, eller som kanskje ikke bor i byen lenger, så det tar tid å komme på besøk.
Vi vet at mange pårørende når de kommer, tar med fristende mat og drikke, er opptatt av stell og omsorg, og at deres kjære har det bra. Å få besøk skal være en positiv opplevelse, hvor man er mann, kone, sønn, barnebarn eller venn. Slitne pårørende kan også trenge en pause, så de ikke blir pasient nummer to! At pårørende skal føle de må utføre oppgaver mens de besøker sine kjære, er ikke noen løsning på det som skjer og som kommer frem i media.
Tvert imot vil det bidra til å opprettholde det som er selve problemet: At det er for lite personale på jobb, og at det også er for lite kompetanse hos en del til å yte den pleie og omsorg som faktisk trengs.
I dag er botiden på sykehjem i Oslo ett og et halvt år, og det er ikke mange år siden det var fem år. I tiden før sykehjemsplass er det pårørende som ofte er bærebjelken og yter minst halvparten av den hjelp og omsorg som trengs. At pårørende skal fortsette dette inn i våre institusjoner er ikke veien å gå - ikke for de ansatte, og ikke for pårørende.
De eneste som har glede av det, er de ansvarlige som ikke bevilger nok midler til å få på plass forsvarlig bemanning med god kompetanse.
Vi forstår frustrasjonen, men vil ikke ta over deres oppgaver. Vi ønsker et godt samarbeid med de som steller våre nærmeste. Vi jobber aktivt for en stemme i systemet, så pårørende blir et formelt talerør for de sårbare gruppene som ikke kan si fra selv, og slipper å ta det i avisen. Hvis ikke pårørende sier fra, blir de sårbare enda mer sårbare.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Slitne pårørende kontakter oss jevnlig. De gjør oppgaver som de ikke hadde forventet
Forholdene på Ullern Helsehus virker forverret. Vi ble forsikret om at alt var bra
Far tok på det nakne håndleddet og sa «borte». Klokken var borte
