Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hverdagen min er en evig runddans på ulike T-baner. Jeg har vokst opp i tykkeste Groruddalen - mellom Furuset og Grorud - gått på skole på Majorstuen, og studert og gått på videregående i sentrum.
Jeg har naboer som kjører Tesla, og naboer som så vidt har råd til månedskort. Jeg har venner som fikk dyre bunader og sølv til konfirmasjonsgave, og venner som måtte skaffe seg jobb og dele inntekten sin med familien. Jeg har gamle klassekamerater som suste gjennom prestisjeutdanninger på universitetet, og klassekamerater som falt fra like etter de startet på videregående skole.
Oslo er en by full av kontraster
Tar du linje 2 fra Ellingsrudåsen til Østerås vil du kjøre forbi eneboliger, slitne kommunalboliger, fine utsiktspunkter og dystre T-banestasjoner om hverandre. Mens jeg satt på akkurat denne linja jeg kom til å tenke på hvordan ulikhetene i samfunnet vårt ikke bare er et teoretisk konsept basert på inntekten i en husholdning, eller hvorvidt hjemmet ditt er møblert eller ei: Ulikheter oppstår og kommer til syne i alle deler av byen vår og i alle aldre - for det handler om enkeltmennesker og deres muligheter til å selvrealisere seg.
Tallenes er tydelige. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) oversikt over husholdninger med lavinntekt viser tydelig at bydelene i Groruddalen og ytre by er de som ligger dårligst an. I bydel Stovner, Alna og Søndre Nordstrand er henholdsvis 20 prosent, 15 prosent og 18 prosent lavinntektshusholdninger. Til sammenlikning er det kun 4 prosent og 3 prosent av husholdningene i bydel Ullern og Vestre Aker som har en inntekt under 1G - som i 2022 var litt over 110.000 kr i årlig inntekt
På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt
Ulikhetene har størst fotfeste i øst og sør i byen vår. Likevel er det viktig å huske at bak tallene er det mennesker. De er naboene våre, venner og klassekamerater. Dog, selv om det er tydelig at tiltakene må intensiveres i spesifikke deler av byen, er det likevel en stor jobb som må gjøres i absolutt alle bydeler og nærområder.
Når strømregningene er høye, kulda setter inn og matprisene øker er det ingen tvil om at ulikhetene forsterkes fremfor å dempes. Selv om de sistnevnte er midlertidige faktorer vil de faktisk ha en stor innvirkning på mulighetene for individer. Hvis du i dag for eksempel ikke har råd til å vurdere å studere i frykt for å ikke kunne brødfø deg selv eller familien, vil det kunne sette en stopper for å i det hele tatt studere i fremtiden - noe som igjen vil begrense mulighetene til å skaffe seg gode høyinntektsjobber senere i livet.
Naboene bak slottet reagerte på etternavnet på postkassa
Samme muligheter, uansett hvilken stasjon du går på eller av
Ulikhet kan også gå i arv. Jeg kjenner de som allerede i ung alder vet at de arver boliger, smykker og formuer. Men jeg kjenner langt flere som faktisk ikke vil arve noe og må skape sin egen fremtid. Det er åpenbart at politikere og samfunnet har en lang vei å gå, og en stor jobb å gjøre når det kommer til å bekjempe ulikheter.
Vi må ha flere gratis møteplasser for barn og unge, både for å forhindre utenforskap, men også for å skape sunne sosiale miljøer. Flere ungdommer og unge voksne må få hjelp til å både komme seg gjennom studiene og ut i jobb senere. Og vi må bruke skattesystemet og andre virkemidler til å utjevne forskjeller. Min drøm for Oslo er at uansett hvem dine foreldre er, hvor du bor, hvilke karakterer du får eller interesser du har, så skal du ha like store muligheter som alle andre til å kunne bestemme over ditt liv og oppnå dine mål.
Det er ikke et mål i seg selv at alle hus skal likne og T-banestasjoner være helt identiske. Jeg håper at uansett hvilken stasjon du går på eller av, så skal du ha like forutsetninger som en hvilken som helst annen medpassasjer til å leve et godt og lykkelig liv, i verdens fineste by mellom marka og fjorden.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Naboene bak slottet reagerte på etternavnet på postkassa
På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt
