Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er svak for krangling, kjærlighetssorg, svik og utroskap. Jeg er svak for mennesker som lever det ekstreme livet. Jeg hyller de søplete gatene ved Stortorvet, og spy på gatehjørner. Kattepiss som stinker, og sirener som uler gjennom byen.
Jeg er svak for de som sniker på 18-trikken, og de som generelt sniker i kø. Jeg er svak for fyllesyke dager, som bevitner en hard dag i forkant. Jeg er svak for høylytte personer på telefonen, som prater så alle på 21-bussen til Helsfyr hører.
Jeg er svak for musikk som dundrer ut av et kjøkkenvindu i Bygdøy Allé en sen lørdagskveld, og jeg er svak for naboen som skriker om å få skrudd av det jævla spetakkelet.
Jeg liker de raske dressene i Bjørvika og deres spisse sko. Og de uten penger til klær. De som bor på gaten, langs Akerselva og bak Rockefeller, og bruker fortauene våre. De som tigger etter de få kronene jeg selv besitter. Jeg bryr meg om deg.
Jeg er svak for de som skriver i kommentarfelt og konsekvent hater på verden med sine lange, ekle fingre. De som fremstår som verdens tøffeste bedrevitere på nett, for så å være mindre enn Tommelise ute i den virkelige verden. Du trenger å bli sett.
Jeg er svak for sigarettsneipene du legger igjen på bakken. Hundebæsjen du ikke plukker opp. Jeg er svak for taxisjåfører som kjører på rødt, og syklister som tror de eier veiene våre.
Hvor i Oslo ligger så min tilhørighet og «hjem»?
Det er lett å miste seg selv i et hav av inntrykk. Men for hver bit jeg har fått, vet jeg at jeg er fremme.
Den amerikanske poeten Emily Dickinson skrev i et brev til sin bror i 1951 at «hjemmet er noe hellig, ingen tvil eller mistillit kan passere dets velsignede portaler. Og det virker å være et lite stykke eden som ingen synd kan helt ødelegge.»
Så hvor i Oslo ligger så min tilhørighet og mitt «hjem»?.
Jeg tror det ligger i dere alle. Det ligger nederst i Torshovdalen, der jeg fikk mitt første kyss som barn. Det ligger i klubben Skeid, som lot meg tørre å drømme. Det ligger i Nationalteateret, som så en annen vei da jeg snek meg inn i åresvis for å oppleve historie og fortellinger. Det ligger i basarene på Grønland, som lærte meg alt jeg vet om mat og pruting.
Det ligger i alle menneskene jeg har møtt på min vei. De som har hjulpet meg å lande. Fra omsorgsarbeiderne på barnehjemmene til miljøarbeiderne på rusklinikkene som min mor bodde. Læreren min på Lilleborg, som forlot verden alt for tidlig. Som turte å vise meg kjærlighet og trygghet.
Jeg har sett og opplevd begge sider av livet. Og vil for alltid være takknemlig for det. Jeg har levd flere liv på én dag her i Oslo. Det er jeg svak for.
Jeg har sett den skitne byens hjerte. Jeg har gjort byens skitne hjerte til mitt. Oslos stolthet og skam. Jeg har kjent dens hud av murstein reise seg og omfavne meg. Jeg ser på trettheten den har under øynene, og hvordan den ser tilbake og merker den samme trettheten i meg. Det er en påminnelse om at vi begge er sterke, i denne vakre byen som heter Oslo.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.
Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut
For 13 år siden giftet jeg meg med en fra Pakistan. Kan det gå bra?
