(Oslodebatten)

Jeg er fra Nord-Norge, men fra 1965 til 1974 bodde jeg i Oslo. Her tok jeg utdannelse og bodde på hybel i en av gråbeingårdene i Schweigaardsgate i Gamlebyen. Den gangen dundra trikken forbi, ti meter unna hybelen i 1. etasje. Alt i alt trivdes jeg godt, selv om det til tider føltes som trikken gikk rett over senga.

Etterhvert stiftet vi familie og flyttet inn i leilighet i samme område. Nå, over femti år etter at vi reiste fra Oslo er minner som nesten var gått i glemmeboka tilbake. Det skjedde i forbindelse med at vi er i gang med skrape i hop en minnebok med tekst og bilder fra da ungene var små, beregnet på våre barnebarn.

Særlig ett av bildene minner om en hyggelig stund vi hadde med en pakistansk innvandrerfamilie den gangen.

Etter snart 50 år har vi glemt navnet på kvinnen og sønnen

For femti år siden opplevde vi at de første innvandrerne fra Pakistan bosatte seg her til lands, svært mange av dem i Oslo, forståelig nok. Det var der jobbene var, de søkte sammen, og fant vel en trygghet i det. Folk fra Nord-Norge gjorde ofte det samme.

På bildet sitter jentungen vår Tonje på tre år i sofaen. Ved siden sitter en pakistansk mor med sin lille sønn. Det er fotografert i 1974 i Schweigaardsgate i Gamlebyen, og det er like før vi setter kursen nordover til Finnmark, der ny jobb og en helt annen virkelighet ventet.

Vi hadde bodd i denne gården i to–tre år men hadde ingen kontakt med, og visste knapt noe om de andre norske som bodde der.

Denne innvandrerkvinnen hadde ringt på dagen før avreise, og kom inn med varm mat. En fantastisk krydret pakistansk kyllingrett som avskjed, og med ønske om god tur nordover.

Etter snart 50 år har vi glemt navnet på kvinnen og sønnen.

Hun var antakelig en av de første pakistanske kvinnelige innvandrere i Norge. Vi har dessverre ikke hatt noen kontakt med henne og familien hennes. Trolig er hun i dag på vår alder, rundt 75 år, og denne sønnen må jo nærme seg femti år.

Det skulle vært interessant å vite om denne familiens historie som innvandrere i Oslo og Norge. Er det noen som kjenner denne kvinnen på dette bildet fra 1974, og som vet noe? Det ville vært fantastisk.

Den nye naboen var mye alene hjemme

I boken «Ut av skyggene» forteller VG-journalisten Shazia Majid at kvinnene som kom fra Pakistan levde helt utenfor den norske samfunnsloopen. De var fullstendig isolert. «Ingen» i Norge så dem, og kvinnene kjente ikke de enkleste rettigheter i arbeidsliv eller ved fødsler. Var de så heldige at de fikk én norsk venninne som hjalp og ga råd, kunne det være som natt og dag.

Denne nye naboen var mye alene hjemme fordi ektemannen hadde to jobber, men kona mi Inger og den pakistanske kvinnen fikk kontakt, og ved hjelp av fingerspråk og litt engelsk skjønte hun noen norske ord. Etterhvert forsto Inger at hun ønsket å lære seg å bake hvitt brød, så hun skrev ned en handleliste som kvinnen eller ektemannen tok med seg i butikken.

Så avtalte vi bakedag og bakte loff. Det ble en trivelig stund på kjøkkenet.

Vi husker også at treåringen vår Tonje fikk armringer i gave, som hun brukte når hun skulle «være fin». Disse har vi faktisk tatt vare på i snart femti år og oppbevart i et skrin som et hyggelige minne om en fin og for oss, litt fremmed familie.

Fra Alta hadde vi planer om å sende familien et postkort, men vi husker ikke om det ble gjort. Det ville i dag vært interessant å vite hvordan det har gått med denne familien.