(Oslodebatten)

Sommeren for noen år siden var en kompis og jeg i Roma. Vi spiste gelato i Spansketrappen, dissekerte og anmeldte hver pastarett vi fikk servert, besøkte Pantheon og sendte postkort hjem fra Vatikanet. Da vi vendte hjem til Norge noen dager senere og landet på Rygge flyplass, hadde vi passene klare i hånden, i tilfelle det var passkontroll.

Politiet sto ved flyplassens utgang. Det som skjedde det neste minuttet var uventet, og en trist avslutning på en ellers fortreffelig tur. Kompisen min Dagfinn ble vinket forbi av politiet, men foran meg satte betjenten ut armen. Han bladde i passet og spurte hvor jeg hadde vært. De vanlige spørsmålene, jeg har fått dem før. Da han var ferdig og leverte passet tilbake, sa han noe jeg alltid vil huske.

«Ja ja. Norsk pass. Årna sæ for deg og.»

Norsk eller ikke norsk?

Sa han virkelig det? Når sinnet legger seg fortsetter hjernen å kverne. Den utløser en indre konflikt, men også større, eksistensielle spørsmål mange tokulturelle opplever å stå i:

Når blir man norsk nok, og hvem legger premissene? Hvilke kriterier er det som «sertifiserer» deg som norsk?

Denne tematikken gir Avisa Oslo plass til i artikkelserien «Norsk eller ikke norsk.» I portrettene reflekterer tokulturelle innbyggere i Oslo over hva de legger i å være norsk. Hvordan håndterer de rasisme og fremmedgjøring, og hvordan svarer de på spørsmålet «hvor kommer du egentlig fra?» For noen er spørsmålet uproblematisk. Andre forakter det – det er upresist all den tid de er født i Norge.

Dara Goldar fra Holmlia med iranske foreldre er en av dem Avisa Oslo har intervjuet. Han er født i Tyskland og forteller at han med årene kjenner seg mer norsk, fordi han opplever at begrepet rommer mer nå enn før. En grunn er at flerkulturelle forbilder er synlige i maktposisjoner og samfunnsdebatten. Det er et treffende poeng. Når noen som ser ut som deg gjør det bra, kan også du lykkes like bra eller bedre. Det gjør tilhørigheten til samfunnet sterkere.

LES HELE INTERVJUET MED DARA GOLDAR: Norsk eller ikke norsk? – Å være norsk rommer mye mer i dag enn før

Trippelbyrdementalitet

I Norge lykkes etterkommere av innvandrere, men det koster. Å befinne seg i krysspresset mellom to kulturer er beintøft. Du kan falle mellom to stoler og er ikke god nok i noen av verdenene.

En psykolog jeg har snakket med definerer fenomenet som trippelbyrdementalitet, og den rammer særlig etterkommere med foreldre fra ikke-vestlige land.

Kort fortalt er det at du blir gitt én identitet av foreldrene, som er tettere på deres hjemland, mens det norske samfunnet forventer av deg at du nærmer deg mer den norske identiteten. I midten står hovedpersonen, fortapt, og strekker ikke til. Ikke god nok for noen, og i verste fall er det en mindfuck som varer og rekker. Det kan også tvinge frem behovet for å bevise for det norske samfunnet at du makter å omfavne hele den norske identiteten, for den rådende ideen i norsk integrering er at en skal kjenne seg norsk.

Hvorfor skal jeg, som på alle parametere er integrert, akseptere at fremmede kjenner seg berettiget til å plassere meg utenfor samfunnet?

Så, hva er den norske identiteten? Markørene som oftest blir trukket frem er godt kjent for meg – jeg har hatt klippekort på det. Å gå skiturer med appelsin og tursjokolade, besøke kysten, gå i majestetiske fjellandskap, feire 17. mai, være med på dugnad. Jeg har lest Bjørneboe, Hamsun, Egner og Ibsen, og skrevet særoppgave om Camilla Collett.

Herborg Kråkeviks songbok med folkekjære viser er et av få album jeg tok vare på da jeg kvittet meg med hele CD-samlingen.

For tre år siden tok jeg derfor et valg, og det begynte i det små

Likevel har noe skurret de siste årene. Selv om jeg er født i Norge, og lenge har ønsket å definere meg som norsk, er lysten til å kjempe for det stadig mindre. Identitet er ikke statisk, men i endring. Den stadig mer synlige rasismen rammer blindt, og den rå og onde nasjonalismen forsøker å ekskludere sånne som meg fra det norske samfunnet. Lignende strømninger finnes også langt utenfor Norges grenser. Når de ser brune nordmenn og innvandrere, ser de problemer. Proporsjonalt med at hatet øker kjenner jeg mindre tilhørighet til det norske.

Å befinne seg i krysspresset mellom to kulturer er beintøft. Du kan falle mellom to stoler og er ikke god nok i noen av verdenene.

Hvorfor skal jeg, som på alle parametere er integrert, akseptere at fremmede kjenner seg berettiget til å plassere meg utenfor samfunnet?

Svinet i passkontrollen, som ikke klarer å holde tankene sine for seg selv, er bare en av mange historier. Derfor har jeg rett og slett ikke det personlige behovet for å bli oppfattet som norsk lenger.

For tre år siden tok jeg derfor et valg, og det begynte i det små. «Jeg er norsk» er blitt til «jeg er født her». Da jeg møtte lov og orden-mennesker på jobb i utlandet sa jeg ikke lenger «I am a Norwegian journalist» men «I work for a Norwegian newspaper.» Det er en måte å ta kontroll på situasjoner og hindre den andre i å si «but you don’t look Norwegian.» Det skjer ikke alltid, men hver gang det skjer er det uventet.

Denne innsikten har vært befriende. Jeg er ikke opprørt, sint, eller såret over dette valget. Det har frigjort meg fra å kjempe for å passe inn i et samfunn på andres premisser. «Hvor kommer du fra», et spørsmål som uansett ikke plager meg, har nå blitt en isbryter til gode samtaler om mine pakistanske foreldres første år i Norge, og den spennende historien om morfar, som kjørte fra Punjab til Norge i 1969.

Jeg har ikke det personlige behovet for å bli oppfattet som norsk lenger. Det har frigjort meg.

Den norske identiteten vil bestå, men er ikke for alle

Innstillingen til min generasjon, vi som lenge er blitt kalt andregenerasjons innvandrere, har vært å være takknemlige for alt vi har fått i Norge. Generasjonen etter går ikke stille i dørene. De har enda mindre tilknytning til forfedres hjemland, og krever den samme plassen og rettighetene som etnisk norske.

Jeg tror de i sterkere grad enn min generasjon vil våge å definere seg selv, på samme måte som vi ser i kjønnsdebatten. Mitt håp er at de klarer det uten å bli offer for trippelbyrdementaliteten, og at de pleaser seg selv og ikke omgivelsene.

Også om 100 år vil det vi kjenner som den norske identiteten bestå, men vi må erkjenne at den ikke vil være for alle. Så, hva skal binde oss sammen? Det vil være samfunnskontrakten. Å ta en utdannelse, snakke språket, jobbe, betale skatt og følge norske lover.

Det er en ny idé å så i samfunnsdebatten, og noen vil mene at den er kontroversiell.

«Hva sier det om samfunnet vårt at du, som på alle parametere har lykkes i samfunnet, ikke vil være norsk?» spurte en venninne.

Spørsmålet sender jeg videre til leseren. Jeg har tatt dette valget for å skru ned støyen, og det er godt nok for meg.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten.

Les også

Jeg utfordrer definisjonen av det norske

Les også

Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten

Les også

Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg

Les også

Vi med ikke-vestlig utseende er mindre verdt enn etnisk norske. Sånn tenkte jeg før