Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg vokste opp i Oslo, og gjennom hele min oppvekst var såkalte tunge rusavhengige og de åpne rusmiljøene en del av bybildet. Jeg tok for gitt at det var sånn det var – at alle storbyer hadde store grupperinger av personer som vandret rundt i lidelse og uverdige forhold med hele byen som publikum. Det var narrativet jeg ble fremlagt – at disse (narkomane) menneskene velger å leve slik, og at når de dør så har de kun seg selv å takke.
I slutten av tenårene flyttet jeg til Amsterdam – en storby jeg ble advart om å besøke som ung på grunn av alle de farlige rusmidlene der. Jeg kunne ikke tro realiteten som møtte meg – det var nemlig ikke én eneste «narkoman» å se. Hadde de ikke «narkomane» her – i Europas ‘rushovedstad’?
Jeg begynte å undersøke, og jo, når jeg beskrev tilstandene jeg var vant med hjemmefra var det til slutt noen som nikket gjenkjennelig. Men, ble jeg fortalt – det var flere tiår siden.
Det er til og med laget en historisk dokumentar om ‘heroin-epidemien’ på 80-tallet.
Det viste seg at det knapt er noen igjen etter at rekrutteringen stoppet opp for 30 år siden. Da ble problematikken flyttet vekk fra gata og inn i ordnede forhold. Livreddende tiltak ble innført i det stille, uten store politiske debatter.
I dag legges brukerrom ned etter hvert som brukerne dør av alderdom. Mange av dem har jobb og et godt liv, til tross for at de er avhengige av heroin.
Dehumaniserte skrekkeksempler
Da jeg spurte nederlandske myndigheter hvordan de lyktes med noe vi i Norge fremdeles strever så innmari med, var svaret så enkelt som dette; vi gjør det som fungerer, slutter med det som ikke fungerer og fokuset er å redde liv. Resultatet er at nederlandsk ungdom i dag ikke lenger har en vei inn til de aller tyngste rusmidlene som det dør rundt 300 personer av i Norge hvert år.
Tilbake i Norge fortsetter debatten om de åpne rusmiljøene i media, men etter å ha levd flere tiår som dehumaniserte skrekkeksempler i Oslos gater er stigmaet komplett, noe som tydelig illustreres i holdningene som florerer i samfunnet. Nærmest alt av skadereduserende og verdighetsskapende tiltak motarbeides i det lengste, for «vi kan jo ikke tilrettelegge for at noen bruker ‘narkotika’».
I mellomtiden dør det årlig hundrevis av brukere, raskt erstattet av nye sårbare unge.
Til tross for at kunnskapen er mer tilgjengelig enn noen gang, fortsetter myndighetene å lukke øynene for fakta som utfordrer deres etablerte verdensbilde. Løsningene er der, men det kan virke som om norske politikere synes de er så tunge å svelge, at de heller lar være. I stedet spes det på med bortforklaringer og vage fremstillinger om ideologi og urealistiske framtidsutsikter, som vi av erfaring vet at aldri blir noe av.
For hva har all den fine praten har ført til? Vel, tydeligvis ingen verdens ting om det måles i liv. I fjor døde rekordmange av overdoser, hele 324 menneskeliv gikk tapt. Og antallet unge som rekrutteres inn i de tyngste rusmiljøene øker for hvert år.
Ingen bør bli straffet, stigmatisert eller utstøtt
«Vår ruspolitikk er vellykket fordi det er få ungdom som tester ulovlige rusmidler» smeller det stadig vekk fra politi og politikere i Norge. Så det faktum at de få som uansett gjør det nærmest blir satt på en direktelinje inn til de mest destruktive rusmidlene og miljøene, automatisk havner på utsiden av samfunnet og løper en stor risiko for å dø av bruken, er mindre viktig?
For ja, det er en noe større andel av nederlandsk ungdom som eksperimenterer med diverse rusmidler, men de er i mye større grad beskyttet fra å utvikle problematisk bruk og avhengighet eller å oppleve alvorlige skadevirkninger av bruken. Hvorfor?
For det første fordi de bruker mildere rusmidler. For det andre, fordi de vokser opp med lett tilgjengelig informasjon om hvordan de skal bruke trygt og kan blant annet enkelt teste rusmidler (slik norske politikere refererer til som tilrettelegging av dopbruk) og kanskje viktigst av alt, fordi ingen blir straffet, stigmatisert eller utstøtt fordi de ruser seg på noe annet enn alkohol.
Det gjøres jo mye – bare lite av det som faktisk fungerer. Alltid et par tiår på etterskudd. Alltid for lite, for sent.
Det er stort sett normale unge voksne (slik Arbeiderpartiet mener det er viktigst å straffe) som koser seg med cannabis i sosialt lag eller tar en ecstasy-tablett på en festival i ny og ne. Det er selvsagt ikke tilrådelig, men dør de? Nei. Blir de «narkomane»? Nei. På et tidspunkt blir det mindre spennende, og velger de fleste å gå videre i voksenlivet – uten rusproblemer, uten stigma og med alle muligheter for et godt liv intakt.
Når venner fra Amsterdam kommer på besøk, får de sjokk
Når venner fra Amsterdam besøker Oslo og fått øye på de åpne rusmiljøene har de fått sjokk. De kan ikke fatte at det fremdeles finnes slike tilstander i oppegående vestlige samfunn. Hvorfor er det ingen som gjør noe, spør de alltid med den største selvfølge.
Det er et jævlig godt spørsmål, svarer jeg alltid. Det gjøres jo mye – bare lite av det som faktisk fungerer. Alltid et par tiår på etterskudd. Alltid for lite, for sent. Som om alt bare er et spill for galleriet – og disse menneskene har vært ofret som brikker i spillet.
Jeg misunner de som fremdeles lever trygt i den bobla jeg vokste opp i, der en oppriktig tror på at norske myndighetene gjør alt i sin makt for å forhindre at de mest sårbare i samfunnet vårt dør av overdoser. For sannheten om det – den er tung å svelge, den.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!
Etter flere år med tungt rusmisbruk fant jeg redningen
Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener
