(Oslodebatten)

Det er noen uker siden nå, at Oslodebatten spurte om jeg kunne bidra med mine synspunkter i «norsk nok»-debatten. Først hadde jeg ikke tid til å skrive. Da jeg fant tid, visste jeg ikke hva jeg skulle fokusere på. Jeg slet rett og slett med å finne det ene poenget jeg ville fremme i denne debatten.

For hvorfor skal jeg legge meg borti hva andre kaller seg selv? Pakistaner? Norsk? Norsk-pakistaner? Verdensborger? Kjør på, sier jeg bare. Jeg skal da ikke blande meg inn i hva du kaller deg selv.

Så, blir jeg invitert til Debatten hos Fredrik Solvang. Og deltakelsen skaper selvsagt forskjellige reaksjoner.

Før jeg møtte opp hos NRK, leste jeg alle tekstene som er skrevet de siste ukene en gang til: Debattredaktør i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashraf, kommentator i VG, Shazia Majid, og eldre tekster fra Abid Raja og Hadia Tajik - og flere som har ment noe om dette.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Tøffere og tydeligere enn generasjonen før

La det være klart: jeg har innmari sympati for Abid Rajas ønske om å «være norsk», og Shazias ønske om å utvide «hvem som skal kunne kalle seg norske». På mange måter har de gått foran og kjempet en kamp jeg ikke vil forstå, men forplikter meg å sette meg inn i. Samtidig har de skapt et større rom som gjør både meg og mine generasjon tøffere, kompromissløs og mye tydeligere på ønsket om å definere oss selv.

Vi stopper vel ikke her? Vi skal videre.

Derfor ble jeg heller ikke særlig sint under Debatten, men jeg reagerer på noen av reaksjonene jeg fikk etterpå.

Mange bekjente, noen venner og politikerkolleger har sendt meg meldinger: «Her er jeg uenig med meg deg, Kamzy», eller «dette er en vanskelig sak, må du forstå» og «du må ikke ødelegge det viktige norske fellesskapet vi alle bør tilhøre.» Jeg må ærlig innrømme at disse spørsmålene får meg til å stille en rekke spørsmål.

Når du sier at du er uenig med meg: Nøyaktig hva er du uenig i? Hva er det vi er uenige om her, egentlig? Er du uenig i at jeg skal kunne definere meg selv? Det er jo litt rart. For hvorfor har du et behov for å definere meg, å bestemme hva jeg skal kalle meg selv?

Vi kan også trekke paralleller til kjønnsidentitetsdebatten. Hvorfor blander vi oss inn i hva andre velger å definere seg som?

Noen kaller seg tamiler, andre kaller seg norske og noen kaller seg «norsk-tamiler»? Sier det egentlig noe om de har tilgang til læreplass, får jobbintervju eller har et bredt nettverk? Sier det noe om hva slags liv de lever? Nei, jeg tror nok ikke det.

«Dere melder dere ut av det norske fellesskapet». Vent litt, melder vi oss ut fordi vi ikke vil kalle oss selv norske? Eller har vi bare bestemt oss for at: A) Det er ikke er så viktig hva vi kaller oss. B) «Norsk» er så snevert og C) Vi er lei av å bruke tida på å utvide forståelsen av begrepet.

Ain’t nobody got time for that

Ubevisst har jeg gått bort fra å kalle meg norsk

Når en hvit voksen mann, eller kvinne sender meg melding om at de er uenige med meg om viktigheten av å kalle meg norsk eller ei, tenker jeg at det bekrefter at det er forskjell på folk her i Norge. Hvor kommer det behovet fra? Å sende meg en melding om at du er uenig i hva jeg velger å kalle meg selv? Jeg kan ikke forstå det på noen andre måter enn at enkelte føler seg mer berettiget enn andre. Enkelte mener de faktisk har rett til å sende meg denne meldingen.

Men enkelte har ikke den retten, og det er poenget her.

På vei hjemover i taxien etter Debatten på tirsdag måtte jeg reflektere mer. Hva har jeg pleid å svare de siste åra når folk spør «hva jeg er« og «hvor jeg kommer fra?» Jeg har pleid å svare: «Jeg er født på Sri Lanka, jeg kom til Hammerfest som treåring, og har bodd i Groruddalen siden jeg var fem år gammel».

Jeg har ubevisst gått bort fra å kalle meg norsk, tror jeg.

Jeg har også vokst opp i et tamilsk hjem der jeg er blitt fortalt at jeg er tamilsk. Det har vært minst like provoserende som de som vil definere meg som norsk. Det som er felles for begge sider, er at det er en forventning om at man skal være takknemlig.

Våre foreldre vil føle på koblingen til oss, de vil kjenne på, føle på at du fortsatt er tamil. Det norske samfunnet ønsker også at du føler på en takknemlighet overfor det norske velferdssystemet, ikke minst: At de kan føle at noe ved deg er noe de kan relatere seg til.

Det er en forventning som for meg er uberettiget, urettferdig og ikke minst unødvendig.

Hva er vi uenig om, egentlig?

Hvorfor skal jeg, og andre med minoritetsbakgrunn føle på mer takknemlighet enn andre? Hvorfor må jeg settes i bås for at du skal forstå, når jeg selv utvikler meg gjennom livet, fra bås til bås og kanskje jeg aldri havnet i kun en bås. Kanskje vi aldri vet.

I Norge lever vi av hverandre og av hverandres arbeid. Vi bidrar, vi skaper, vi snakker og stemmene våre blir en del av offentligheten. Jeg har av naturlige årsaker følt meg hjemme i en annen identitet enn mine foreldrene, som flyttet hit i voksen alder, men jeg har ikke noe mer til felles med Harald, Geir, Tone eller Siri heller. Men noe har vi selvsagt til felles.

Det er ikke alt eller ingenting. Men jeg må ikke forklare meg. Jeg har jobbet hele mitt voksne liv, jeg betaler skatt og bidrar i både nærmiljøet lokalt og i samfunnsdebatten nasjonalt.

Så, hva er vi uenige om, egentlig?

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslo og Oslodebatten

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Vi med ikke-vestlig utseende er mindre verdt enn etnisk norske. Sånn tenkte jeg før

Les også

Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener

Les også

Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg