Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Et kondom mamma, og ikke en kondom, sier sekstenåringen min mens han fniser og øver på rollen sin til en «audition» i en ny norsk serie. Mens vi filmer, passer han på å snakke den riktige «norsken» og ikke den norsken han pleier å snakke med kompisene sine på Mortensrud.
Det er interessant at min sønn veldig godt skjønner at det finnes flere typer «norsk» i dette landet langt i nord som rommer oss alle uansett hvor vi opprinnelig kommer fra. Bare i vår lille familie har vi ekte norsk-norsk, Mortensrud-norsk, egyptisk-norsk og sudansk-norsk.
Hva med unge som står midt i identitetskrisen?
Barna og ungdommene våre skjønner mye mer enn vi tror. «Typisk norsk» er et spørsmål som jevnlig blir tatt opp i mediene. De som fronter debatten er som regel profilerte nordmenn fra tredje generasjon med minoritetsbakgrunn: politikere, journalister, forfattere og artister – robuste mennesker som er ferdig med identitetskrisen. Men hva med barna og ungdommene på Mortensrud som lever midt i denne krisen? Hvorfor spør vi så sjelden dem om hva som er «typisk norsk»?
Alle barn som er født og oppvokst i Norge er norske, uavhengig av foreldrenes etniske bakgrunn. Men hvorfor svarer guttene mine enten Egypt eller Sudan når de blir spurt om hvor de kommer fra, selv om begge to er født på sykehuset i Fredrikstad? Selv om min eldste står slalåm på Norefjell og Tryvann, går tur i skog og mark nesten hver dag, og nå er stolt rekrutt i førstegangstjenesten?
Vi lærer barna om Ibsen. Men hvorfor ikke Tante Ulrikkes vei?
Snart begynner PU-tiden (PU står for pedagogisk utvikling) på Stenbråten skole. I tre dager besøker foreldrene skolen vår i et par timer på ettermiddagen for å bli bedre kjent med hverandre, se hva barna deres har laget, og for å få mer innsikt i hvordan vi jobber som skole. De ulike trinnene på skolen skal ta opp hvert sitt tema, og i år fikk vi lærere på 5. trinn det både mest spennende og vanskeligste temaet: Norge.
Vi kunne ha løst oppgaven veldig enkelt: Synge nasjonalsangen. Da har vi dekket musikk, men hvorfor ikke heller «Nordmannen» på nynorsk skrevet av Ivar Aasen, som det er laget en «rapp»-versjon av, der Ole og Abdi rapper de ulike versene om Norge i musikkvideoen? Begge med mariusgenser på og med norske fjell og fjorder bak.
Vi kunne ha lært elevene om Ibsen. Da har vi dekket norsken, men hvorfor ikke Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar?.
Vi må tørre å være kontroversielle
Vi lærere på 5. trinnet på Stensbråten skole tenkte at i år skal vi tørre å komme ut av komfortsonen, være litt kontroversielle og utfordre etablerte sannheter på Mortensrud. Vi ønsker å få både barn og foreldre, uansett om de er minoritetsspråklige eller etnisk norske, til å tenke og reflektere sammen med oss om det å «være typisk norsk». Vi landet på at elevene våre skal få lov til å intervjue sine foreldre, lage utstilling med bilder av sin familie, og i tillegg kanskje ha noen video-presentasjoner eller paneldebatt/samtale i plenum.
Elevene skal stille spørsmål som: Hvorfor bor du/har du valgt å bo i Norge? Hva synes du er best med å bo i Norge? Hvilke verdier setter du pris på i Norge? Hva gjør deg stolt av å være norsk? Hvorfor bor du på Mortensrud (Søndre Nordstrand)? Hva tenker du på som typisk norsk mat? Hva savner du mest når du bor i Norge? Hva er typisk norsk for deg i ett ord?
Når vi føler oss akseptert som vi er, da slår vi røtter
Vi grugleder oss til å skape verdifull dialog, åpenhet og forståelse rundt temaet. Vi er også opptatt av hvordan vi kan skape tilhørighets- og stolthetsfølelse i nærmiljøet, altså vårt Mortensrud i Søndre Nordstrand. Hva finnes på Mortensrud som er felles for alle sammen og gjør oss stolte, annet enn det muslimske kulturelle senteret som mange av elevene våre drar til i helgen, Mortensrud-syd hvor de handler dagligvarer, eller kirken?
Til slutt ønsker jeg på vegne av mange foreldre med minoritetsbakgrunn, å takke alle dere mine norske kolleger som gjør alt dere kan i skolehverdagen for å gi barna og ungdommene våre mange av de fine norske verdiene som skaper tilhørighet, felles forståelse og stolthet over å være norsk. Dere som maser på dem om å lese norske bøker. Dere som tar dem med turer i naturen, til alle årstider.
Hvem vet, kanskje neste Lars Monsen, Johannes Høsflot Klæbo eller Marit Bjørgen kommer fra Mortensrud og heter Abdi, Haider og Mozhgan?
Denne følelsen av å være «norske», hos både barna våre og oss, er nemlig et resultat av å være i et fint samspill med dem rundt oss. Når vi føler tilhørighet og når vi føler oss ønsket og akseptert som vi er, da slår vi røtter.
Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg
Den triste sannheten er at jeg unngår å reise kollektivt
Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø
