Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Inntil veldig nylig hadde SAS direkteflyvning fra Oslo til Kyiv på torsdager. Noen Oslo-folk pendlet dit og drev blant annet bemanningsvirksomhet. En del nordmenn prøvde seg med investeringer i Ukraina i senere år. Mange av dem brant fingrene i et av verdens mest korrupte land.
Jeg tok SAS-flyet fra Oslo til Kyiv sist i oktober. Jobben handlet om å bistå det ukrainske gasselskapet Naftogaz, som har hatt en mangeårig konflikt med russiske Gazprom, om transport av gass gjennom rørledninger gjennom ukrainsk territorium til Europa. Det var en kommersiell konflikt om eldre kontrakter for transport av gass.
Tvisten gjaldt 125 milliarder amerikanske dollar. og saken endte som voldgift i Stockholm - verdens største kommersielle voldgift gjennom tidene. Og norske advokater i Wikborg Rein hadde vunnet et anbud om å føre saken, og ba oss i First House om å håndtere kommunikasjonen om saken.
Kyiv var et hyggelig sted å være for få måneder siden
Situasjonen med gass, Ukraina, og andre rørledninger generelt merker vi her i byen hver måned på strømregningen. Kyiv var et hyggelig sted å være for få måneder siden. Det var koronatiltak som i Oslo den gang. Et lite, men interessert publikum fulgte tidligere statssekretær Ole Bergets praktiske seminar om tilberedning og nytelse av karsk.
Russland produserer ikke så mye som interesserer den jevne norske forbruker. De selger gass som bidrar til at det er et marked også for norsk gass i Europa. De produserer vodka, og noen sier at de er en av verdens største produsenter av porno. Russlands økonomi er på størrelse med Spanias.
Vil dette landet ha noe å vinne på å utfordre verden slik de nå gjør? Jeg trodde ikke det.
Jeg trodde de ville ta en skive av gangen, og ikke utfordre alle andre land ved å gå til en «gammeldags» invasjonskrig, men særlig fordi Moskva vet godt at Ukraina aldri kommer til å bli medlem av NATO, eller EU, og at dette med at Russland er «truet» ikke står til troende noe sted. Tvilen var og er om Vesten makter å gjennomføre økonomiske mottiltak som strekker seg så langt ut over den verbale fordømmelse, at det ikke er pinlig å være vest-europeer.
Pensum på militærakademiet i Moskva vektlegger at den russiske tsar Katharina II slo til seg store deler av dagens Ukraina for drøye 200 år siden. Siden da har en av Russlands viktigste marinebaser ligget i Sevastopol på Krim, som mesteparten av tiden har vært en del av Russland. Det vil ikke forundre om Putin har bilde av Katharina II på nattbordet.
Alle avvik fra dette kan framstå som midlertidig og unormalt for det militære og politiske lederskap i dagens Moskva.
Løsmunnete, europeiske ledere
Og kanskje ble de for ivrige, dagens ledelse i Kyiv, i sine forsøk på å slutte seg til NATO og EU? Og kanskje ble de lovet for mye, av løsmunnete europeiske ledere i kjølvannet av NATOs og EUs utvidelse østover, særlig under George W. Bush. Georgia gikk for langt i å tro at de hadde politisk beskyttelse i Vesten.
Noen ukrainere trodde også de hadde det som var for godt til å være sant:
De trodde at Vestens økonomiske og politiske styrke ville være tilstrekkelig til at Russland ikke ville ta risken politisk, med å føre krig for å oppnå noe de ikke trenger. Slik det er nå kunne de to landene irritere hverandre, men var strengt tatt til gjensidig nytte for hverandre.
Hva så om vestlige ledere fordømmer?
Men hva så? Ja, for er det noen som i dag kan ramse opp hvilke sanksjoner som ble innført mot Russland etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014? Russisk kaviar forsvant fra kjølediskene.
Men gassen fløt som før, og jeg tror de færreste er klar over at det eksisterer sanksjoner på grunn av Krim 2014. Hvilke sanksjoner er Vesten i stand til å innføre nå, som biter?
Personlig tror jeg ikke et øyeblikk at noen sanksjoner vil endre situasjonen eller bevirke noe russisk tilbaketog. Men sterke nok sanksjoner kan skape politisk ubalanse internt i Russland.
Mange nok som rammes der vil syns at de hadde det bedre og tryggere før en slik krig.
Er vi klare til å opprettholde sanksjoner mot Russland i en årrekke framover? Vil vi for eksempel kunne vedta innreiseforbud til Europa/USA for den russiske elite, med sine feriehus i Provence og unger på engelsk kostskole og amerikanske universitet?
Russere er kjent for å tåle mye «hardship», og likevel komme gjennom det. Napoleon måtte gi seg. Hitler måtte gi seg. Nå produserer de ikke lenger biler i nevneverdig grad. Men hvor lenge vil vestlige eksportinteresser eventuelt akseptere å miste dette markedet. For det hjelper ikke med besvergelser om brudd på folkeretten og annen anstendighet. Putin kan sitte ut dette og le når kameraene er slukket.
Vestlig næringsliv har mange nok aktører som vil tape gode penger på sanksjoner som vil ramme noen, men ikke alle vestlige virksomheter. Hvis vi ikke har stamina til å stå et tøft lengre løp, som fortjener vi kanskje ikke bedre. Det må være samsvar mellom ord og handling, og ordene er allerede store nok, men blir det tilløp uten hopp?
Noen av svarene vil komme de nærmeste dager.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo på OsloDebatten
«Spokoynoy nochi», Putin og Russland!
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Kaster elbilpolitikken under bussen
