(Oslodebatten)

Manglet Putin en hoffnarr i opptakten til krisen?

Historisk har hoffnarrens rolle vært å viske herskeren i øret at han/hun var et menneske som ikke ville leve evig. Det er særlig dette, og den gjensidige avhengigheten som alle mennesker og land opplever Putin ser ut til å ha undervurdert grovt. For det er surt for rike russere at kredittkortet blir avvist i utlandet.

Det er surt for russisk handel og forbrukere at varer ikke lenger kommer inn i landet. Det var ikke det som var forståelsen med «Putte» der han forsynte de rikeste med styreverv uten innhold og mening, men feite millioner inn på bok.

Romerne bygget imperiet ved ikke å bruke leiesoldater, men borgere som sloss for egen jord og familie. Det gjør ukrainerne. Det gjør ikke russerne, der de går tom for røyk og bensin.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Fra avgangshallen på Boryspol flyplass utenfor Kyiv kan du se, på den andre siden av hovedrullebanen, et par dusin gamle Antonov-fly, som står og ruster. Antonov-fabrikkene lå i Ukraina og produserte transportfly, inkludert verdens største, An 225.

Jeg kikket på de gamle flyene noen ganger mens jeg gikk om bord i Ukraina International Airlines flight til München, en Boeing 737. Nå er det ikke bare Antonov av gamle sovjetiske flyfabrikker som ikke lenger leverer fly til flyselskap i det tidligere Sovjetunionen. Selv Aeroflot har for lengst skrotet de aller fleste russiske fly og har nå en flåte av Boeing og Airbus-maskiner. Da er det en fordel for Aeroflot, og for muligheten av å opprettholde kommersiell passasjer flytrafikk med Aeroflot, om man har tilgang til reservedeler til flyene fra vesten.

Sanksjoner som biter

Men den sjansen har altså Russland tatt. Og de må ha trodd, som mange andre også trodde, inkludert meg selv, at vesten ikke ville være i stand til å iverksette sanksjoner som biter.

For å holde oss i luften: Det sies at NATO-land vil levere brukte russiske jagerfly av typen Mig 29 til Ukraina. Det er en fordel om de ukrainske pilotene er sjekket ut på vedkommende flytype, og flere av de nye NATO-landene i Øst-Europa «arvet» ganske mange Mig 29 da de fleste Øst-europeiske land og skiftet side til NATO. Også Tyskland har Mig 29 i sitt flyvåpen.

Tyskland arvet en skvadron Mig 29 som «medgift» da Øst-Tyskland ble innlemmet for drøyt 30 år siden.

Disse tidlige øst-tysk-eide flyene ble vedlikeholdt ved de gamle Messerschmitt-fabrikkene langt sør i Bayern som jeg besøkte for 20 år siden. Tyskerne der fortalte meg at det som undret dem mest var at Mig 29 var så utrolig arbeidskrevende å holde vedlike. Det tok dager å skifte en del som det tar minutter å skifte i en F-16.

Men det kunne russerne unne seg i en gammel sovjetisk økonomi som ikke hadde en pris på arbeid, og hvor de bare kunne bygge flere mens fly var på sjukestua.

Det er fristende å tro at vi her ser toppen av et isfjell av nedsatt kampkraft i det russiske forsvar. Folk med greie på slikt sier at det ikke er nødvendig med radar eller droner for å lokalisere det eneste russiske hangarskipet «Admiral Kuznetsov». Man kan lukte det på 20 mils avstand. De samme folkene sier at det eneste som holder høy standard i det russiske krigsorganisasjonen er atomvåpnene og ubåtene.

Alt dette reiser nysgjerrighet omkring hvorfor Russland tok så stor sjanse og utfordret store deler av verden.

Russland trodde det ville gå

Kanskje er det de svake reaksjonene på tidligere russiske aggressive handlinger som har forledet Russland til å tro at dette ville gå. Krim, og før det Georgia, gikk med ganske lave kostnader for Moskva.

Tyskland har i så henseende vært Europas syke mann siden Annen verdenskrig. Amerikanere og briter lyktes i å gjennomføre en grundig avmilitarisering av tysk politikk og tysk tenkemåte.

I historisk lys er Tysklands helt ferske vending i retning av sterke sanksjoner og levering av krigsmateriell en sensasjon. Tyskerne har beskyttet seg selv mot det begredelige faktum at krigshandlinger kan finne sted. De påla seg selv så sterke restriksjoner mht. til bruk av makt at regjeringen måtte klarere det med forfatningsdomstolen om de kunne fly radar over Balkan på 90-tallet.

Våre norske styrker i Afghanistan samarbeidet med tyskerne, men ble irritert over at tyskerne i Afghanistan måtte forelegge fargen på toalettpapiret i leiren for overkommandoen i Potsdam, og ellers ikke forlot forlegningen. De ville ikke ha sine egne hjem i kiste.

I sene samtaler om dette over bordet i de åtte årene jeg bodde i Tyskland – fem av dem som ambassadør – ble det gjerne vist til at tyskerne mente at de måtte holde seg tilbake, «vi som en gang har overskredet alle tenkelige og utenkelige grenser». Det var holocaust.

Tyskland har evig lenge vært drevet av en sterk avhengighet av innførsel av naturessurser. At Tyskland kunne bli avhengig av Russland og russiske gassforsyninger har vært et tema siden tidlig på 80-tallet. Den gang ble det inngått en forståelse mellom den tyske regjering og tysk energiindustri at Tyskland ikke skulle importere mer enn 30 prosent av gassforbruket fra Russland.

Nylig har andelen ligget på over 50 prosent.

Lei Ukrainas kamp

I det hele har Russland som leverandør av naturressurser lange røtter. Allerede på annen halvdel av 1800 tallet innførte den tyske rikskansler Bismarck skattefordeler for tyske selskaper som greide å slå kloa i naturressurser i Øst.

Ukraina skulle bli kornkammeret for Hitlers Tyskland. Dårlig tysk samvittighet etter den annen verdenskrig har gjort ettergivenhet og forståelse til en del av Tysklands forsoning med Russland etter krigen. Så er det noe vakkert med store penger, slik at selskaper i Tyskland og Østerrike bestemte seg for å bygge en egen gass-rørledning slik at disse investorene kunne tjene penger på gasstransport fra Russland til Tyskland. Det var bare det at de som da tapte på det tyskerne tjente på var Ukraina, som har hatt store deler av sine statsinntekter knyttet til transport avgass fra Øst til Europa.

Så greide Ukraina å skrike seg til en avtale for de neste fire år om at 40 mrd. kubikkmeter gass likevel skulle gå gjennom Ukraina hvert år, selv om den nye rørledningen gjennom Østersjøen betydde en ny kapasitet på 55 mrd. Til sammenlikning eksporterte Norge i fjor cirka 100 mrd. kubikkmeter til Europa.

Moskva var nok grundig lei av Ukrainas kamp for å beholde sine inntekter fra sine gassrør. Russerne vet at disse rørene ble lagt da landet var en del av Sovjetunionen og Putin har aldri akseptert at Ukraina ikke er styrt fra Moskva.

Kanskje hadde Putin hatt mer hell med seg og sluppet unna om Trump og, kanskje Merkel, hadde hatt hånd om spakene ennå. Omtrent alt som har skjedd i historien skjedde nesten ikke.

Så nå får vi se i sanntid Russlands avhengighet av vesten i en globalisert økonomi og hvor lenge den russiske middelklasse ser seg tjent med dette han har anrettet. Enkeltes tanker må gå til Claus Schenk von Stauffenberg 1944.

Les flere debattinnlegg fra Avisa OsloOsloDebatten

Les også

Hva så om vestlige ledere fordømmer?

Les også

Elever i Oslo bokser ikke i samme vektklasse

Les også

Ikke rart om folk lurer på hvor genene mine kommer fra