Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Folk på fylla på Karl Johan er ikke bedre mennesker enn de som står utenfor Kiwi i Storgata, men politikere virker å tenke sånn. For samtidig som rusmiljøet i sentrum ikke skal få et værested på politikernes vakt, er resten av Oslo ut og fester.
Det siste året har vært elendig for folk med rusutfordringer. Først drepte Arbeiderpartiet rusreformen og gikk til valg på å styrke politiets innsats i narkotikabekjempelse. Sverre Eika døde i år. En lege som på sitt vis forsøkte å lindre på svakhetene ved tiltaksapparatet for rusavhengige. I tomrommet etter ham, står flere nå uten et tilbud, og i 2020, slo vi overdoserekorden fra 2001.
I dette mørke året kunne kanskje i det minste Arild Knutsen (FhN) sitt forslag om et utendørs værested for rusavhengige i Oslo sentrum blitt en realitet?
Neida. Flertallet i Oslo Bystyre har gått imot dette.
AP, SV og MDG med støtte fra Rødt, sørget for å stemme ned FrP og Venstre sitt forslag om værested.
Hovedargumentene var at omsetning av ulovlige rusmidler medfører risiko for vold og konfrontasjoner. Dette kunne man ikke legge til rette for. Dette er et resonnement jeg mener er uten gyldighet, ettersom omsetning vil foregå uavhengig av politikernes vedtak.
Dessuten er jo nettopp formålet med et slikt værested å i noen grad regulere dette uregulerte markedet.
Under bystyrebehandlingen snakket de en etter en. På en måte kan jeg forstå politikernes frykt for narkotika, men nå er det engang slik at dersom noen bruker rusmidler eller er avhengige av dem, må de skaffe rusmidlene et sted, men det ser ikke politikere ut til å forstå.
Henrik Dahl Jacobsen (AP), hevdet at et værested faktisk vil føre til mer utrygghet. Ifølge ham vil miljøer som får være i fred, utvikle seg i negativ retning.
Ordfører Marianne Borgen sa at byrådet vil desentralisere tjenestene. De rusavhengige skal altså ikke få være i fred, de skal få en klar retning!
Et sånt hjelpetilbud utenfor sentrum innebærer å spre de rusavhengige utover byen.
Nektet verdighet
Aina Stenersen i FrP, som støtter et værested for rusbrukere, skjønner at et sånt sted vil være et alternativ til det man i dag kaller for åpne rusmiljøer. Et værested legger til rette for bedre hjelpetiltak, økt trygghet og økt verdighet for de som ville benyttet stedet. Både de som selger og de som kjøper, for det er de samme folka.
Det er på et vis et paradoks at bystyret stemte ned værested for noen typer rusbruk, samme dag som de gjenåpnet Oslos største rus-scene, utelivet. Da koronarestriksjonene ble opphevet ble gatene fylt med berusede personer.
Denne friheten til å kunne feste offentlig er historisk sett et framskritt. Vi har hatt forbudstid og klappjakt på fattigfolk og drukkenbolter med internering i tukthus og arbeidsleire. Omtrent samtidig som bestemmelsene i Løsgjengerloven ble opphevet, dukket «ungdoms-narkomanien» opp i Slottsparken.
300 års historie
Siden da er de blitt jaget rundt i Oslo, fordi vi ikke tåler å se sosial nød eller ungdom som ikke gjør som vi vil. Er det noe 300 års historie på dette området har vist oss, så er det at vi lett tyr til ordensmakten mot marginaliserte mennesker.
Tukthuset var en arbeids- og straffeanstalt der vi internerte fattigfolk som var rusa i det offentlig rom. Det åpnet i 1741 og ruinene finnes fortsatt i Sentrum Politistasjon i dag.
Like ved står vår tids trengende, i krysset mellom Brugata-Hammersborggata. Dette miljøet består av få mennesker mens den virkelige rus-scenen - Karl Johan, Grünerløkka, Grønland, Bogstadveien - er flere hundre ganger større.
Min påstand er at anklagene rettet mot en liten ansamling mennesker kunne vært ganget med hundre, og rettet mot majoritetsbefolkningen hver fredag og lørdag mellom fra 23.00 til 03:30. Kanskje særlig når det gjelder vold i forbindelse med omsetning av alkohol, seksuelle overgrep, ran og hærverk.
Beklager, byråd og bystyrepolitikere. Når dere ikke vil etablere et værested fordi dere er snille og ikke vil sende folk bort i en ghetto, må jeg pent få påpeke at dere gjør det motsatte.
Jeg skulle ønske dere heller tok brukernes ønske på alvor, og sørget for å få gjort hverdagen deres litt tryggere, litt bedre, og litt mer vanlig.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
Maria Mena: Å få plass hos psykiater redder livet mitt, men jeg sitter med verdens bitreste smak i kjeften.
Urovekkende at Oslo Unge Venstre retter kanonen mot oss
