(Oslodebatten)

En kortere versjon av dette innlegget var en av appellene på Youngstorget i anledning kvinnedagen 8. mars.

Kjære kvinner, kjære alle sammen.

Gratulerer med dagen. Det er en ære å feire med dere. I alle år har jeg stått her og hørt taler som har rørt meg dypt. I dag ble det min tur å stå her.

I år er kvinnedagen enda sterkere for meg, av mange grunner. Ukraina-krigen opptar oss – både nært og fjernt. En gang krigsflyktning, alltid krigsflyktning. Det er noe jeg alltid bærer med meg.

Den frykten og fortvilelsen ukrainske kvinner, og alle andre kvinner fra krigsområder opplever nå, er noe vi fra krigsområder kjenner på kroppen. Og det er ikke noe du unner andre. Ukrainske kvinner og alle andre kvinner i vanskelige situasjoner trenger vår solidaritet.

Vi, kvinner som er samlet her, vi er en del av historien! Vi går i fotsporene til kvinnebevegelsen som stod opp for seg selv, og har kjempet for sine rettigheter og la grunnlaget for oss. Og vi fortsetter kampen.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Verken hudfarge eller bekledning skal definere min fremtid

Frihet for kvinner handler om økonomisk selvstendighet. En av grunnpilarene i vår likestillingspolitikk.

Jeg ønsker å fortelle litt om min døråpner i arbeidslivet:

Min første jobbsøknad etter at jeg ble ferdigutdannet i 2003 var fem saksbehandlerstillinger i UDI. Den gangen hadde jeg kun erfaring som barnehageassistent, morsmålslærer, hjelpeassistent, kantinemedarbeider og lagerarbeider.

Jeg trodde at arbeidsgiver ville konkurrere for å få meg, og at jeg kunne velge stillingen som betaler meg mest. Da fristen hadde gått ut og det ble stille, begynte jeg å lure.

Etter en stund ringte alle jobbene, og jeg fikk samme svar: At jeg hadde det som trengs, men mangla erfaring.

Spørsmålet jeg ble sittende med var: «Hvordan i all verden kan man skaffe seg erfaring hvis du ikke får muligheten?»

Dessverre, sånn er det, var svaret jeg fikk gang på gang.

Jeg begynte å huske peptalken fra juslæreren den gang, som sa at: «Vi må holde ut. Arbeidslivet er tøft, og det kan være enda tøffere for nyutdannede. Hun sa videre at enkelte av oss vil muligens møte noen ekstra vansker på veien. Og siden jeg var annerledes både i hudfarge og i bekledning ville det redusere mine muligheter. Men jeg måtte bare holde ut.

Verken hudfarge eller bekledning skal definere min fremtid

Så jeg ringte UDI og spurte om søkerlista. Etter noen dager fikk jeg fem tjukke rekommanderte konvolutter i posten. Jeg gikk nøye gjennom alle søkerne og sammenlignet dem med meg. Og plutselig oppdaget jeg at jeg hadde mistet forskjellsbehandlingskortet.

Det stemte at jeg manglet erfaring. Offerkortet var ikke lenger aktuelt.

Så ringte jeg UDI igjen, og spurte hvordan jeg skaffer meg erfaring. Hun mumlet noe, og sa til slutt, «hva med å jobbe i praksis med noe du liker?» Okey, sa jeg, men jeg kan jobbe praksis hos dere. Hun sa at da måtte jeg søke. Innen tre måneder, rett etter at studiet var over, fikk jeg jobb. Det var mye tidligere enn mange av mine medstudenter, som læreren mente hadde bedre sjanser.

Poenget mitt med dette er at min fot inn i arbeidslivet var gjennom nettverk.

Og økonomiske selvstendigheten utløser verdier som sosial inkludering, selvrespekt. Disse gir deg styrken du trenger for å kunne si høyt og stolt at mine penger, er min stemme. Mitt våpen. Dette er hva den økonomiske uavhengigheten betyr for oss som minoritetskvinner.

En av disse kampene er kvinnene alene om

Kampen for frihet og likestilling kan ha ulik pris. For mange av oss en høy pris. Flere av oss driver en dobbel kvinnekamp, og lever i to parallelle kvinnebevegelser. Vi har kvinnekamp som foregår i tråd med det gamle slagordet «Det personlige er politisk». En kvinnekamp som handler om vårt eget liv!

En av disse kampene er kvinnene alene om, og hun kjemper med livet som innsats. Hun bekjemper for å eie sin definisjonsmakt av sitt liv og sitt narrativ.

Vi krever at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILOs konvensjon 190 ratifiseres, for å stoppe vold og trakassering av kvinner i arbeidslivet. Vi krever utdanning for kvinner i hele verden.

Den andre kampen, kriger hun sammen med majoritetskvinner. Og der har vi de samme utfordringene knyttet til kjønnsdelt arbeidsliv, deltidsjobber, trakassering av kvinner i arbeidslivet, vanskeligheter å kombinere med karriere og morskap. Begge disse kampene er viktig for oss som kjemper dem. Vi krever derfor hele og faste stillinger og arbeidstid å leve med.

Fast ansettelse på heltid må til for likestilling på jobben, i samfunnet og privat. Trygghet i arbeid er viktig for å stå imot hersketeknikker, diskriminering, seksuell trakassering og overgrep.

Vi deler en felles fremtid, og vi har et felles grunnlag som bringer oss sammen for å finne en verdighet og respekt for kvinner og jenter rundt om i verden.

Kjære søstre – gratulerer med dagen!

Les flere debattinnlegg fra Avisa OsloOsloDebatten

Les også

De som er glemt og nedprioritert

Les også

Russiske barn skal ikke straffes for det de voksne gjør

Les også

Et fellesskap som overgår alle identitetsmarkører

Les også

Da livet begynte å vokse i magen, ble kroppen min så mye mer