Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Klimaengasjement og identitet går hånd i hånd. Jeg vil at den grønne politikken inkluderer alle, men synes at grønne aktivister ekskluderer «vanlige» menneskene som kanskje ikke har en vegansk diett.
I årets valg gjorde Miljøpartiet de Grønne det overraskende dårlig, og partiet er svært upopulære på bygda. Har grønne aktivister en for trendy, urban livsstil som ekskluderer normale mennesker fra deres lille elite? Er det mulig å heie på det grønne skiftet uten å ha en kapselgarderobe?
Klimaendringer er et svært viktig tema som bør settes på dagsorden. Samtidig opplever jeg ikke at jeg passer inn med hipsterne på Grünerløkka, som kanskje dyrker sine egne grønnsaker eller drar på interrail i sommerferien.
Hvor jeg hører til, og hvilke verdier jeg har, kan ha en sterk sammenheng med hvor jeg står i klimapolitikken. I Stortingsvalget har jeg følt at flere fingre har pekt mot meg, enn åpne armer. Spekteret av meninger og holdninger mot klimaendringene er bredt, men hvordan forener vi dem?
Når for eksempel Olje- og Energidepartementet blir beleiret av klimaaktivister, kan jeg ikke si meg enig i denne handlingen. Vi trenger kanskje radikale meninger og handlinger for å endre et system, men i dag splitter det samfunnet vårt mer enn forener det.
Vi trenger rollemodeller som kan gjøre det grønne skiftet kult, enkelt og inkluderende, og påvirker oss til å gjøre endringer.
Ulike rollemodeller tiltrekker ulike sosiale grupper og jeg mener at vi har for få grønne rollemodeller som appellerer til folk uten radikale meninger.
Jeg vokste opp med mange rollemodeller som jeg så opp til, men kan ikke nevne én som har vist meg hvor farlige klimaendringene er for framtiden vår.
Greta Thunberg blir ofte trukket fram som en viktig person som har satt klimaendringene på dagsorden. Hun har vært kontroversiell og populær, men også svært upopulær. I en FN-tale snakket hun om hvordan den eldre generasjonen stjal hennes barndom og drømmer.
Intensjonen hennes var sikkert god, men jeg mener at pekefinger-metoden jobber mot henne.
Jeg mener at grønne rollemodeller bør bruke sin plattform til å sette pris på og heie frem dem som gjør små endringer i livet sitt for en bedre framtid.
Jenny Skavlan er et perfekt eksempel på en rollemodell som har oppmuntret folk til å endre klesvaner, i stedet for å kjefte på folk for å gjøre for lite. Jeg skulle ønske jeg hadde en lang liste over slike som Jenny Skavlan, men listen min stopper der.
Klimaendringene påvirker oss alle, uansett om vi vil eller ikke. Derfor er det på tide å åpne armene, i stedet for å peke og riste på hodet.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Sorry, Norge. Fårikål er en fornærmelse mot norsk mat
Fylla på Karl Johan er ikke bedre enn folk utenfor Kiwi i Storgata
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
