Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I det samfunnet stengte ned mars 2020 og vårt sosiale handlingsrom ble begrenset til kohorter, mistet ungdommer hele sitt utviklingsspor. Selve identitetsutviklingen ble satt i revers. Alle mennesker - og særlig ungdommer - trenger å bruke seg selv og bli stimulert, og de trenger stabilitet, struktur og mening.
Så snur mediebildet drastisk: Russland invaderer Ukraina, og blodige bilder kommer inn i stua. Vi er knapt ute av pandemien, og nå det er krig i Europa.
Flere ungdommer trenger hjelp, og de er dårligere enn før
Jeg er overlege ved barne og ungdomspsykiatrisk avdeling, og leder et kriseteam for ungdom etter hjemmesykehusmodell ved Oslo Universitetssykehus. Vi jobber for å stabilisere den psykiske krisen til ungdommer som henvises til oss. Det er særlig selvmords og selvskadingsproblematikk, psykose, alvorlige spiseforstyrrelser og alvorlig tvangsproblematikk vi ser i vår hverdag.
Vårt inntrykk og erfaring fra de siste årene med pandemi er at det er flere ungdommer som trenger hjelp, og de er dårligere enn før. Innsøkingen til barne- og ungdomspsykiatrien har skutt i været.
Henvisningene har økt med 29 prosent siden 2019.
Jeg er svært bekymret over å se at så mange ungdommer sliter, og hvor hardt de sliter. Hvor mye lidelse de formidler, hvor dårlig de fungerer, og hvor raskt disse vanskene har kommet er også bekymringsverdig.
Ungdommer er i prosesser for å løsrive seg og bli selvstendige, og er helt avhengige av at de har arenaer hvor dette kan skje. Disse arenaene er skole, fritidsordninger, vennegjenger, trening være seg idrett, kunst eller kultur. Det tok nedstengningen fra dem. Konsekvensen av dette har blitt understimulering, frustrasjon, sorg over fratatte muligheter, og i verste fall psykisk uhelse. Mange av ungdommene vi jobber med forteller at det begynte å bli vanskelig da skolen stengte, og de ikke kunne møte vennene sine. At de ikke kunne bruke kroppen og hodet sitt, at de ikke kunne ha en normal hverdag.
To år er kjempelenge i et ungdomsliv, fordi utviklingen går så fort. De psykiske vanskene har bygget seg opp over noe tid, gjerne i form av tristhet og depresjon, angst og tvang eller spisenekt. Mange har trukket seg tilbake og utviklet symptomene i det stille. Mange har blitt oversett, og så blir vanskene plutselig store og alvorlige, med livstruende undervekt og livstruende atferd i form av selvmordsforsøk og selvskading.
Etter to år med frustrasjon, kommer frykten for krig
Ungdom trenger håp for fremtiden.
Etter år med nedstengning og frustrasjon, kommer i tillegg frykten for krig i. Ungdommer ser uskyldige jevnaldrende ligge drept på fortau og gater. Mange ungdommer vi møter opplever avmakt og håpløshet, og det er ytterligere destabiliserende for ungdommene i vår tid.
Jeg tenker at det vi ser nå best kan beskrives som et generasjonstraume. Denne pandemien har rammet dem i oppvekst og utvikling aller hardest. Vi tror at vi vil se et etterslep av psykiske vansker lenge etter dette. Psykisk helse trenger stabilitet og vekstvilkår over tid. Det vil ta tid å ta igjen for den utviklingen man har gått glipp av.
Samtidig som at våre rammer for å hjelpe har blitt redusert, har behovet der ute økt. Vi har kastet oss rundt og vært kreative. Vi har funnet frem til telefon og digitale løsninger for å møte ungdommene, blitt gode på å gå tur i stedet for å sette oss ned i ett rom. Vi har strukket oss langt i å hjelpe flest mulig, og det har kostet. Ikke bare for ungdommen, men for oss hjelperne også.
Vi har vært bekymret for ungdommers helse og sikkerhet, og gått rundt med en vondt usikkerhet i forhold til om de klarer seg hjemme, eller om de burde vært lagt inn på sykehuset. Psykisk helsevern på dette nivået handler jo om liv og død. Om noe har det gjort at vi kollegaene i psykisk helsevern har måttet stå mer sammen en tidligere og finne løsninger i felleskap. Jeg tenker at vi har klart det. Men det har kostet. Mange er slitne nå.
Vi er helt avhengige av å prioritere ungdommer og deres utvikling nå. Vi trenger penger, hoder og hender. Det må prioriteres og bevilges til skole, skolehelsen, førstelinjetjenesten og til spesialisthelsetjenesten (BUP).
Vi må tenke på det som en felles dugnad. Vi må fortsette å snakke om psykisk helse. Vi må være der for ungdommene våre, vi må spørre dem hvordan de har det. En dugnad som handler om å gi ungdommene støtte, reparasjon og forutsetninger for å ta igjen det de har gått glipp av i en viktig fase av livet.
På jobben ser vi i hvert fall at vi gjør en forskjell for ungdommene vi møter og at det går an å få det bedre.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom
Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»
Da livet begynte å vokse i magen, ble kroppen min så mye mer
