Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Egypt, desember 1993: Klokka er snart 08.30 på morgenen. Skylaget er tett, det er oppholdsvær men grått og trist, slik været pleier å være på denne tiden av året. Alle i 8. klasse, både jenter og gutter, må skifte fort før gymtimen starter. Vi er på den store gressbanen på den franske skolen i Kairo.
Hjertet banker fortere enn vanlig. Hun gruer seg, er flau over egen kropp. Hun er lubben og annerledes enn de andre jentene på trinnet. Nå begynner de igjen med de «uskyldige» kommentarene om hvor annerledes hun er. Hun har bare lyst til å gjemme seg. Onsdag er den verste dagen i uka, fordi den starter med to uendelig lange gymtimer. Kunne ikke mamma bare ha søkt fritak?
De kuleste jentene i klassen, som alle guttene vil være sammen med, sykler til skolen og er ofte på volleyballbanen. Der har hun ingen sjans i havet
Den sarkastiske, strenge gymlæreren skal nok en gang erte henne for dårlig teknikk og kommentere hvor treig hun er, til latter fra resten av klassen. Gud, som hun hater gymlæreren, og aktivitetene som får henne til å føle seg mislykket, redd og usikker. Tenk om bare kroppen var like kjapp som hjernen!
Heldigvis skal også hun skinne
Hvor flaut og dumt er det ikke at en trettenåring ikke kan sykle, svømme, eller gjøre noe som helst som krever koordinasjon? De kuleste jentene i klassen, som alle guttene vil være sammen med, sykler til skolen og er ofte på volleyballbanen. Der har hun ingen sjans i havet. Heldigvis starter matematikk-timen om litt. Der skinner hun, og snart er det fredag - dagen hun gleder seg mest til.
Da kan hun stenge seg inne på rommet sitt, ligge på senga med store mengder godteri, og kose seg med TV.
Inne på kjøkkenet lager mamma mat. Lørdag skal familien på «tur» ut i naturen, og da må man ha med seg store mengder god mat. Pappa kjører til parkeringsplassen, som er nærmest der hele familien skal sitte og kose seg. Hun, bærende på alle posene med mat, blir både andpusten og sulten etter å ha gått noen få hundre meter. «Søren, pappa! Det dumme treet altså, kan de ikke bare kappe det ned? Hva skal man med trær egentlig? De ødelegger for utsikten,» utbryter hun.
Lite visste hun da, at nøyaktig 24 år etter kommer hun til å gå mange mil i skog og mark, bære tungt, spise lite og enkelt, og bli glad i trær mer enn noe annet.
«Søren, pappa! Det dumme treet altså, kan de ikke bare kappe det ned? Hva skal man med trær egentlig? De ødelegger for utsikten»
Eventyret startet med én kilometer
Oslo, mai 2021: Hun er invitert på frokost-TV for å snakke om verdien av å gå tur under pandemien, og hvordan dette har hjulpet henne psykisk og fysisk. Hun skal også snakke om naturvern og hvordan vi mennesker kan bruke mindre, leve enklere. og ta vare på naturen vår. Mens hun er i studio, kommer en mann med et par treski og et innrammet diplom. Hun blir overrasket på direkten med prisen «Årets villmarking.» Tårene renner.
Begrunnelsen? Hun er et forbilde for andre innvandrere når det gjelder å spre tur- og naturglede. Tenk at både Lars Monsen, og Cecilie Skog har vunnet den samme prisen!
Lars Monsen sa en gang at naturen tar oss imot akkurat som vi er, uten å skille mellom oss, eller diskriminere
Eventyret, som startet med én kilometer til Kjerringhøgda i Østmarka, var starten på mange mil i skog og mark, til alle årets og døgnets tider: fjelltopper, utsiktstårn, kanoturer, skiturer på Hardangervidda, overnattinger ute i naturen, og ikke minst mange verv og oppdrag for å inkludere ulike grupper i friluftslivet, óg for å verne om naturen hun er blitt glad i.
Lars Monsen sa en gang at naturen tar oss imot akkurat som vi er, uten å skille mellom oss, eller diskriminere. På tur i naturen, er hun bare «Hanan,» og da føler hun - jeg - meg fri, sterk og likeverdig alle andre. Samspillet med naturen fikk meg til å oppdage meg selv på nytt da jeg var over 35 år. Den treige, klønete kroppen kunne egentlig gå langt, bære tungt, orientere seg i ukjente områder og tåle både kulde og ubehag.
Trærne jeg klaget over i min ungdomstid er blitt min sjelevenner. Det er det som er så fantastisk med å gå på tur ute i naturen. Du kan starte når som helst, uansett form, alder eller erfaring.
Mitt neste mål er å bli med Monsen «på villspor». Hvem vet hva som kan skje da? Kanskje skal vi gå Hardangervidda på langs og tvers med pulk og ski, eller hva med å gå Norge på langs unsupported, som proffe friluftsfolk sier. Jeg må dog advare om at egyptiske damer skravler og ler mye mer enn en gjennomsnittlig nordmann på tur. Tar du utfordringen, Lars Monsen?
Felleskapet som gav livet ny mening
I fjellheimen, og i skog og mark har jeg blitt bedre kjent med Norge og nordmenn. De smiler og er alltid i godt humør. I naturen finnes en helt annen type nordmenn enn dem i den hektiske byen - de kan lett oppfattes som egosentriske, sure og med kronisk dårlig tid.
Rundt bålet får jeg de gode samtalene med mine norske venner. Vi blir bedre kjent med hverandre, lager norsk og egyptisk mat, koker norsk kaffe og egyptisk te med ferske mynteblader, og skaper minner uten å tenke så mye over hvor vi kommer fra, hva vi jobber med, eller hva slags utdannelse vi har.
I 2022, som er frivillighetens år, tok jeg endelig steget og meldte meg som frivillig turleder i Den Norske Turistforening. Jeg kan ikke beskrive hvor stolt og glad jeg er over å kunne gi noe tilbake til felleskapet som gav livet mitt ny mening. Hvor fantastisk er det ikke å bo i et land hvor flotte naturopplevelse er allemannseie, tilgjengelig for alle, og er kostnadsfritt? På en av turene spurte en meksikansk pappa meg: «Hvor mye skylder jeg deg?» Svaret mitt? «Du og familien skylder oss et smil, og at dere blir med på en ny tur!»
For oss som kommer fra andre land er naturen en flott arena for å bli inkludert, få nye venner, lære språket, og bli en del av det store felleskapet. Så, hva venter du på? Det er bare å pakke sekken og bli med på tur. Utstyr kan du låne eller kjøpe brukt. Du trenger verken å være supertrent eller rask. Vi går sammen, og kommer til å ta hensyn til deg, husk bare godt humør, appelsiner og Kvikk Lunsj.
God påske, alle!
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
«Snakk norsk som nordmenn snakker, mamma!»
_1.jpg?chk=9740C5)
Minner om en norskhet som ikke lenger finnes
En dagbok fra den mentale borgerkrigen
