Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg vokste opp på Holmlia øst i Oslo. I barnehagen var vi like – der eksisterte ingen klasseskiller. Vi vokste opp hos hverandres familier og ble kjent med hverandres kulturer. De årene av barndommen var som en drøm.
Da vi ble eldre begynte virkeligheten å sive inn. På et tidspunkt var jeg den eneste norske jenta i klassen min. I «rike bydeler» var det helt motsatt - de hadde knapt én utlending på hele skolen.
Så begynte jeg å høre det. Hatet og fordommene - fra begge sider. Jeg skjønte ikke hvordan man kunne hate noen man aldri hadde møtt eller pratet med? Svaret viste seg å være nettopp derfor.
Flere tiår har gått siden de magiske barnehageårene på Holmlia, men avstanden mellom folk har kun økt. Det er ikke lenger noen tvil om at Oslo er en segregert by, med alle konsekvensene det fører med seg. Verst er det for barna. Likevel gjøres det lite strukturelt for å reversere denne utviklingen.
Det er i nabolag og nærmiljøer at barn formes. Jo mer ensartede disse er, jo mer ensartet blir verdensbildet, samfunnsforståelsen og de påfølgende mulighetene til å lykkes i livet blant andre sosioøkonomiske grupper. Slik forplanter disse skillene seg inn i voksenlivet.
Tiltak av typen «la oss donere en ballbinge til Mortensrud» eller «la oss klæsje opp noen veggmalerier på Tøyen for å gjøre det «trivelig», er kun symptomhåndtering og en provoserende politisk ansvarsfraskrivelse. For det endrer i realiteten ingen verdens ting på sikt.
Jeg har bodd i andre europeiske land hvor boligmarkedet var regulert på helt andre måter. Hvor rik og fattig kunne bo i samme blokk som naboer hele livet. Dét gjør noe med folk, med dynamikk og samhold - med samfunnet som helhet. Vi har faktisk valgmuligheter. Selv langsiktige løsninger krever at en begynner et sted.
Hvilken bydel du vokser opp i og hvilken skole du ender opp på, er i dag helt avgjørende for framtidsutsiktene dine. Det er en selvforsterkende sirkel, og den går i arv. Utdanning, bolig, arbeid, nettverk – alt henger sammen. Noen trenger knapt anstrenge seg for å få det, mens andre vil ikke lykkes uansett hvor hardt de prøver.
Og urettferdigheten stopper ikke der. For mens ungdom på østkanten får høre at de bruker så mye narkotika, er kriminelle og følges tett av politiet, blir ungdom på vestkanten, som faktisk bruker vesentlig mer narkotika, knapt lagt merke til av politiet. Valgene de tar definerer ikke identiteten deres eller påvirker livsmulighetene deres på samme måte.
Oss og dem. Hva gjør det med oss som samfunn?
Et eksempel på dette så jeg i en lokal facebook-gruppe i en av de rike bydelene i Oslo, hvor flere argumenterte for å få endret bussrutene slik at «ghetto-ungdom» ikke hadde en åre inn i deres nabolag. Dette som et tiltak for å hindre at de fattige ranet de rike.
Når det knapt gjenstår skoler eller andre arenaer hvor barn omgås hverandre på tvers av kulturer og samfunnsklasser, da har en oppskriften på en varslet katastrofe.
Ringvirkningene av denne segregeringen er utallige, og utelukkende negative. For det er ikke bare skoler og bydeler som segregeres; hele bransjer og samfunnsområder splittes opp. Dette skaper så dyptgripende skeivutviklinger i samfunnet vårt at det vil kunne ta flere generasjoner å rette opp. I mellomtiden kan enorme verdier av ubenyttet potensiale gå tapt.
Når skal politikerne tørre å adressere elefanten i rommet, nemlig skole- og boligpolitikken som skaper vinnere og tapere som i et rigget spill?
De med mest makt og størst mulighet for profitt har fått viljen sin lenge nok.
Nå er tiden inne for at innbyggerne som har blitt skjøvet ut og nedprioritert i byutviklingen reiser seg og krever sin plass – og ikke nøyer seg med en jævla ballbinge.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Jenny Skavlan oppmuntrer. Grønne aktivister ekskluderer.
Etterlyser handling: Vi trenger en fast politipost i bydelen
Hold sammen, og hold dere unna det som ikke er lov.
