Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg ble født i 1991 hadde homofil kjærlighet vært lovlig i 19 år. Ikke veldig lenge. Så selv om det var lovlig, var det ikke lett.
Selv brukte jeg mange år på å forstå og akseptere meg selv. Jeg skulle ønske jeg hadde turt å være åpen enda tidligere, ikke følt på noe skam. Men det satt dypt i meg.
Mitt andre år på videregående bodde jeg i USA og gikk på en konservativ privatskole som utvekslingselev. Det å stå frem som homofil var ikke noe jeg engang vurderte. Men mens jeg spilte amerikansk fotball og så på baseball-kamper, registrerte jeg at Norge tillot ekteskap mellom to av samme kjønn.
Det gjorde noe med meg. Plutselig kunne jeg begynne å se for meg et liv som alle andre rundt meg. Et liv jeg tidligere bare hadde våget å leve ut på «The Sims».
Det er ikke et mål å være lik alle andre. Men alle skal ha mulighet til å bestemme over eget liv, og være den de er. Staten skal beskytte deg, ikke forby deg.
I 2019 tok jeg på meg en ring inngravert med «No er det du og eg». Jeg var gift. Med en mann jeg elsker.
Mange får ikke oppleve friheten jeg har
Lovendringer betyr noe. Hva du sier betyr noe. Fortsatt har vi som samfunn en vei å gå fra toleranse til respekt.
Mye har skjedd på 50 år. Så mye at jeg tror det for mange er vanskelig å forstå hvordan det var å leve som skeiv før 1972. Eller hvor mye de som tok kampen ofret for den friheten vi har i dag.
Det er en frihet som ikke skal tas for gitt. Krefter i Europa prøver stadig å begrense den. For meg er det selvsagt å ha like rettigheter, uansett kjønn og seksualitet. Jeg lever i et samfunn hvor jeg har frihet til å elske den jeg vil. Men slik er det ikke over alt. I flere land – også land som har blitt mer åpne og mer liberale de siste tiårene, blåser vindene nå i feil retning. Skeive rettigheter er stadig gjenstand for debatt, og det kommer forslag om å forbud og usynliggjøring.
Friheten jeg og vi har her i Norge, gir også et ansvar. For det er fortsatt mange som ikke får oppleve den. Her hjemme er det fortsatt mange som vokser opp og blir fortalt at de er «feil». Holdninger henger etter. Levekårsundersøkelsene blant skeive viser at mye er ugjort. Måten vi i samfunnet behandler transpersoner på, er i mange sammenhenger til å skamme seg over.
Vi trenger mer kunnskap, både om levekår og holdninger, og vi trenger konkrete lovendringer, som forbud mot konverteringsterapi. Og vi trenger at hver og en av oss står opp mot urett.
Jeg er utrolig takknemlig for dem som har gått før meg, og jeg lover å ta kampene som kommer. Friheten tas ikke for gitt.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.
Takk til de som nektet å være kriminell for å elske en annen
De skvatt av at jeg så dem der. De var ikke ute av skapet ennå
Eventyret startet med én kilometer. Det gav livet ny mening
