Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
«Ungdommene jeg møter på gymmen på Mortensrud har de samme drømmene som andre, men ikke de samme mulighetene. Og drømmene slukkes fort i fattigdom, på en skole de kanskje ikke passer helt inn i, og et arbeidsmarked med stengte dører. De har ikke tid til å vente på store samfunnsendringer.»
11. oktober publiserte Avisa Oslo Shahid Rasools tale som han holdt under minnestunden for den unge gutten som ble skutt og drept på Mortensrud. Videre sa Rasool:
«Enn så lenge er det dere aleine som må ta valg om et annet liv, så skal vi på Mortensrud stå skulder til skulder sammen med dere. Om jeg kom meg ut av det, kan dere også.»
Her kan du lese hele talen til Rasool:
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
Det er hardt og brutalt at appellen til ungdom er at de sjøl bærer ansvaret for å velge nye veier. Vi som samfunn har tilbudt dem altfor få muligheter og kronglete veier å gå. Mest av alt ga Shahids ord meg assosiasjoner til en haug av låter.
«Everyone's ashamed of the youth cause the truth look strange. And for me it's reversed. We left em a world that's cursed.» rapper Tupac Shakur i en låt.
Jeg blei kjent med Shahid for flere år siden da jeg jobba som sosialarbeider med ungdom i Oslo sentrum. Jeg jobba i et miljø vi begge kjenner fra oppveksten - prega av fattigdom og utfordringene det bærer med seg av rusbruk, psykisk uhelse og kriminalitet.
Ungdommene jeg møtte i jobben forsøkte å løse livene sine som best de kunne. I noen år var bekymringen stor for rekruttering til IS - flere hadde begynt å lukte på det som ei løsning på utenforskap. Det var tamt å komme drassende med velferdsstatens verktøykasse, og vi var i villrede for hva vi skulle gjøre.
Du kan ikke sende inn middelklassens sosialarbeidere, forkledd som Tante Sofie og med regelboka til NAV i veska, for å møte ungdommer man har fratatt alt håp. Sterkere krutt må til.
Disse ungdommene har hørt alle regla før, og brutt dem. De har lite å tape.
Som sosialarbeider har jeg vært opptatt av mekanismene i samfunnet som støter ut folk. Og jeg har mange ganger tenkt at ungdommene jeg har møtt aldri rakk å bli støtt ut. De var aldri ønska velkommen inn.
De møtte en skole de ikke fant seg til rette i, og et arbeidsmarked med stengte dører, mens de vassa rundt i fattigdom og dårlige bomiljø. Klarer disse ungdommene skolen går de uansett på skoler som har så dårlig rykte at de ikke får lærlingplass. Arbeidsmarkedstiltaka de sendes til holder dem i aktivitet for aktivitetens del, mer enn at den fører fram til en jobb.
Igjen og igjen hamrer storsamfunnet taktfast inn beskjeden om at de ikke hører til. Og de veit det. Ingen bryr seg. Ingen kommer til unnsetning. De lever den sosiale arven.
Rasool appellerte
Da vi henta inn Shahid var det for å snakke med ungdommene våre, med et håp om at han kunne appellere og komme i dialog på en annen måte enn vi kunne. Åpne opp heller enn å skape motstand, og han appellerte. Mye bedre enn de stivbeinte tiltaka vi tilbyr i velferdstjenestene. Ærlig, rått og brutalt, som i talen i minnestunden.
Det handler kanskje dypest sett om å føle seg forstått og ha noen på lag, heller å møte noen som titter inn fra utsida. Dem som veit, dem veit.
I grunnen burde det vært fullstendig unødvendig. Det er for dårlig at tough love og appell til at ungdommene må ta seg sammen er det sterkeste kruttet vi har. For hvor er visjonene for endring som er større enn skattelegging, brillestøtte og fritidskort?
Regjeringa ser igjen ut til fullstendig å ha glemt ungdom fra Oslo Øst, noe også avtroppende byråd Inga Marte Thorkildsen ser. Hun slakter regjeringsplattformen for å være svak på utjevning av forskjeller og krever regjeringsgarantier.
Hvor er visjonene for å gjøre noe annet for Oslo Øst enn å disiplinere gjennom pisk heller enn gulrot i NAV, og å sende mer politi inn i ungdomsmiljøene? Endring er ikke umulig, fordi fattigdomsproblematikk handler vel dypest sett om mangel på penger. De pengene finnes vel, men disiplinære tiltak og straff sitter løsere.
Det er egentlig ikke ungdommene våre som skal ta seg sammen. Det er ikke dem som skal bære et mislykka velferdssamfunn på skuldra sine.
Voksne, privilegerte politikere leverer knapper og glansbilder og Donald-plaster til blødende hjerter. Hvor er visjonene for å gjøre reelle samfunnsendringer, tilby ei framtid med lyspunkter og ikke bare sette plaster på såret?
Preach Shahid. Vi har begge levd de liva samfunnet fortsetter å tilby ungdommer fra samme miljø som oss. Det blåser ikke opp til revolusjon enda, så enn så lenge trenger vi sånne som deg, fram til politikerne føler seg kallet til å ta stafettpinnen videre.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Oslo som delt by er en varslet katastrofe
Hold sammen, og hold dere unna det som ikke er lov.
Fylla på Karl Johan er ikke bedre enn folk utenfor Kiwi i Storgata
