Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Rundt påsketider i år har det vært alvorlige opptøyer i Sverige, og tilløp til det samme i Sandefjord og Oslo.
På forutsigbart vis opplever vi at en del medier er opptatt av å forsikre oss om at dette ikke har noe med islam å gjøre. Og/eller så påstås det, fra politikere og andre, at det som skjer ikke har noen sammenheng med innvandrings-, integrerings- og kriminalitetspolitikken, for å nevne noen av de mest aktuelle eksemplene.
Ett av flere eksempler er at Dagbladet 18. april skriver på lederplass at «prisen for utenforskap er sosial uro og kriminalitet». Det er selvsagt sant, men det er ikke hele sannheten om det dramaet vi har vært vitne til.
For drøye to år siden konverterte jeg til islam. Det skjedde etter mange år i «tenkeboksen», og det som først og fremst holdt meg tilbake så lenge, var de åpenbare problemene som den verdensvide muslimske umma - følgere av islam - har. Jeg skriver rett på sak om dette i et essay som er antatt for publisering i neste nummer av Critical Muslim – et tidsskrift der både muslimer og andre fritt og åpent kan drøfte de mange utfordringene og mulighetene vi står overfor.
Det siste snaue året har vi fått klare demonstrasjoner på hva slags islam Taliban-regimet i Afghanistan representerer. Toleranse og mangfold står ikke høyt i kurs der i gården, eller hos deres åndsfrender i beslektede bevegelser.
Den samme typen fundamentalisme, fanatisme og ekstremisme finnes også i litt for mange muslimske miljøer i Vesten.
Islams hus har utfordringer
Den kjente lærde Shaykh Hamza Yusuf skriver i en lederartikkel i tidsskriftet Renovatio at den islamske sivilisasjon har forfalt på grunn av intellektuelle og åndelige forsømmelser. En annen viktig muslimsk intellektuell er Mustafa Akyol. Han dokumenterer hvordan den muslimske umma for nærmere tusen år siden kastet vrak på deler av sin filosofiske arv, noe som førte til teologisk, teknologisk og intellektuell stagnasjon. Vi sliter fremdeles med ettervirkningene av dette.
Fra et sosiologisk perspektiv er det uheldig å avskjære seg fra en så fullstendig som mulig forståelse av et gitt problem. Det at man kan peke på trangboddhet, utenforskap eller andre sosioøkonomiske utfordringer som relevante i en gitt sammenheng, betyr ikke at andre forklaringsfaktorer dermed er utelukket. Den slags er – selvsagt – faglig uholdbart, men har likevel i mange år vært paradeøvelse hos folk som føler de har en moralsk rett til å dominere den offentlige diskursen.
Som sosiologen Daniel Bell skriver i sin bok The Coming of Post-Industrial Society: «Den mest alvorlige feilen man kan gjøre i samfunnsvitenskapene, er å ta stilling til et samfunns karakter ved hjelp av ett enkeltstående, overordnet konsept.»
Gjør muslimer en bjørnetjeneste
Det er derfor forbilledlig at sentrale ledere her hjemme i Norge som Faruk Terzic og Arshad Jamil, i forbindelse med koranbrenning ber muslimer «tolerere og ignorere Sian.» Også i sosiale medier har de og andre gjentatte ganger bedt brushoder og wannabe-jihadister om å neglisjere koranbrennernes provokasjoner. Nasim Khaliq og Elin Olsen Nalum har også kommet med interessante debattinnlegg på Oslodebatten.
Vi trenger er en ærlig og sannferdig beskrivelse av situasjonen, samt drahjelp som kan styrke moderate, rasjonelle og kunnskapsbaserte muslimer. Det siste vi trenger er bortforklaringer, skjønnmaling og bagatellisering.
Jeg forstår rimeligvis at mediefolk og politikere som belærer allmenheten om at opptøyene i Sverige og her hjemme ikke har noen sammenheng med islam, muligens kan være velmenende. Greit. Men de avslører samtidig inkompetanse og uredelighet.
Dessuten gjør de muslimer en bjørnetjeneste.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
Hvordan unngå gatekamper? Se til Drammen
Jeg gjør mitt som mor, som muslim, og som en ansvarsfull borger
Høyreekstreme leker seg i frisonen mellom ytringsfrihet og diskriminering
