Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg vokste opp med biryani og raita til middag, og jalebi til dessert. Mango-lassi var også en storfavoritt helt til jeg fikk påvist melkeallergi. Foreldrene mine er praktiserende muslimer, så religiøse elementer som bønneteppe og koranen var både synlig og lett tilgjengelig.
Da jeg begynte i barnehagen kom jeg i møte med det typisk norske: brunost i matpakken, kvikk-lunsj og Fanta. Å se på barne-TV før leggetid, og turer i skogen tok også gradvis større plass i min oppvekst. Det formet min identitet, litt fra det norske og litt fra det andre.
I dag identifiserer jeg meg som en norsk-muslimsk kvinne med pakistansk opprinnelse, en lang og innviklet definisjon – men en definisjon.
På med mangfoldsbrillene
Samfunnet kunne ikke ta fra meg verdier og normer som mine foreldre hadde fylt i min «identitetssekk.» Det samme gjaldt mine fysiske trekk – jeg hadde verken blå øyne eller blondt hår, som majoritetsbarna. Min hudfarge var ikke lik Espen Askeladden eller Albert Åberg, to karakterer som fikk en stor plass i min barndom.
Jeg kjente meg mer igjen i trollet under brua, eller Stinky fra Mummitrollet. Ikke grunnet mitt bustete hår, men min hudfarge og hårfarge var mer lik dem enn hovedpersonen som reddet dagen.
Søken om å identifisere meg med det visuelle og kommersielle i det norske samfunnet var så viktig for meg som barn og ungdom. Som voksen er jeg ikke lenger like opptatt av å søke bekreftelse eller anerkjennelse i den grad.
Men barn vil alltid være opptatt av eller oppsøke anerkjennelse og identitetsbekreftelse gjennom dialog og visuelle bilder. Barn er gjerne opptatt av å kommentere hvem som ligner dem selv, men også andres utseende som er ukjent. Det er viktig å øke selvtilliten til minoritetsbarn, og minst like viktig er det å jobbe med majoritetsbarns tankegang og væremåter rundt «det fremmede.»
Barn er uskyldige, uansett bakgrunn
De yngste barna får de med seg mye mer enn det vi tror. Som barnehagelærer opplever jeg at barnet deler fortellinger om alt fra at mamma og pappa kranglet i går, til at barnet har overhørt foreldres dialog om krig eller brenning av en bok.
Muslimske barn har kanskje vitnet en realitet der det ikke er så greit å være muslim i dag. Går lille «Noor» til moskeen med en klump i magen mens hun holder koranen gjemt, hardt mot brystet?
Barn er barn, og barn er uskyldige. De fortjener ingen urett på bakgrunn av verken religion, kultur eller nasjonalitet. Offentlige institusjoner som barnehage, skole, idrett- og ungdomsklubber kan være arenaer som bidrar til positiv identitetsbekreftelse av det å være kristen, jøde, buddhist, sikh eller hindu.
Barn blir kategorisert før de får utforsket
Gjennom oppveksten har jeg vært i strid med meg selv når det kommer til identitet, kultur og tro. Er jeg norsk, er jeg norsk nok, er jeg norskpakistaner, eller faller jeg under kategorien «bare» pakistaner?
Jeg har møtt på mennesker som hadde et sterkt behov for å kategorisere meg, spesielt da jeg ble fortalt «du er», fremfor spørsmål som «hvem er du?» Jeg lurer på hvorfor noen har et så sterkt behov for å kategorisere.
En av grunnene til at det var vanskelig å besvare slike påstander var fordi jeg befant meg i en prosess, der jeg prøvde å finne ut hvem jeg egentlig er. For de fremtidige barna frykter jeg en praksis der de vil bli fortalt hvem de er, før de selv har makten til å utforske og definere seg selv.
Overgi definisjonsmakten til barnet selv
Som voksne med minoritetsbakgrunn kan vi dele vårt språk, kultur og tro. Men hva barnet ønsker å definere seg som i fremtiden, er opptil det selv. Barnet skal få lov til skape sin egen identitet i møte med både det norske og det andre.
Det er mange som glemmer at barn og ungdommer også er enkeltindivider med meninger, tanker og følelser. Voksne må lære barna om samfunnet, ulike kulturer og religioner, men klare å gi fra seg makten dersom barnet velger en annen retning. Tvang er feil på alle måter.
La barna få selv avgjøre hvilken kategori de ønsker å definere seg i – når den tid kommer.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.
Jeg utfordrer definisjonen av det norske
Norsk nok for de svina?
Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten
