(Oslodebatten)

Men sett meg på sykkelen, og jeg omdannes til en stivsinnet og retthaversk jævel.

I et innlegg i Oslodebatten hevder Miljøpartiet De Grønnes Emil Snorre Alnæs at byens bilister opptrer som om de er hevet over loven og ikke har respekt for de myke trafikantene. Slike påstander fremsettes så ofte og passer så godt i tidsånden at vi har begynt å akseptere dem som sanne.

Jeg vil imidlertid sette påstanden på en bitteliten prøve, med meg selv som case.

Som bilist er jeg forsiktig og hensynsfull, med særlig bevissthet om at myke trafikanter skal føle seg trygge. Men sett meg på sykkelen, og jeg omdannes til en stivsinnet og retthaversk jævel.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Sannferdig, men ikke flatterende bilde

Jeg vil belyse dette ved å beskrive en helt vanlig sykkeltur til jobben, en typisk morgen. Det er ikke noe flatterende bilde jeg skal presentere av meg selv. Til gjengjeld er det nokså sannferdig. På mine tjue år som syklist har jeg ikke sett én bilfører gjøre en eneste manøver som har satt meg eller andre syklister i fare, eller fått oss til å føle oss utrygge. Ikke én.

Jeg har kontor i Oslo sentrum og bor i vest. Når jeg sykler raser jeg først gjennom tunnelen under Smestad-krysset, for så å dukke opp på andre siden. Der akselererer jeg, hopper på stive dekk fra fortauet, og ned i Sørkedalsveiens kollektivfelt i retning Majorstuen.

Tråkkende som en gal er det viktig for meg å sykle fortere enn bilene, som ofte sinkes av kø i rundkjøringen ved Volvat, slik at jeg kan føle meg bedre enn dem. Når jeg passerer fotgjengerfeltet ved Frognerbadet blir jeg plutselig fotgjenger de tre meterne det varer, så jeg slipper å stoppe for rødt lys.

Dessverre er veien fra stolthet til følelse av rettighet nokså kort, og syklingens egenart gjør den enda kortere

Etter en bitteliten pause i krysset ved Kirkeveien er det full fart ned Jacob Aalls gate før jeg vrenger inn Gyldenløves gate, og legger stolthet i å forbisykle småbiler, noe jeg alltid på gjør på gal side, og aller helst på fortauet.

Rundkjøringen ved Nobelinstituttet tas alltid feil vei for å unngå forsinkelse, grunnet bilister som respekterer vikepliktsregelen. Vel nede på Rådhusplassen handler det om å bygge opp fart, så igjen er det klampen i bånn, og igjen må uskyldige kollektivreisende stupe i dekning når jeg blåser forbi holdeplassen nede ved Kontraskjæret på vei opp bakken mot kvadraturen, gjerne i kappkjøring med trikken.

Først rundt Gamle Logen setter jeg ned tempoet slik at jeg kan rulle rolig inn på festningen hvor jeg jobber, og fremstå som den stedige kontoristen jeg jo er.

Av natur er jeg høflig og hensynsfull

Hva er det som får meg til å oppføre meg sånn? Av natur er jeg jo høflig og hensynsfull. Er det fordi Oslos bilister er så hensynsløse, at de tvinger meg inn i en kamp på liv og død, hvor jeg nærmest tvinges til å være en dårligere utgave av meg selv?

Nei, det er jeg som er problemet.

Drosjesjåfører, unge menn i varevogn, rike unger i Lamborghini, folk fra ukjente kulturkretser i gamle japanske biler: Alle som én er hensynsfulle og forsiktige, de er rene mønstertrafikanter.

La oss legge vekk vanlige klisjeer om mannlig usikkerhet og middelalderkomplekser for å forklare min forvandling til et dårligere menneske på sykkel. Hovedårsaken er at man som syklist tilkjennes høy moralsk status. Dette er jo en bekvem situasjon, og det er mer nærliggende å omfavne og utnytte denne statusen enn å vurdere om den faktisk er fortjent. Dessverre er veien fra stolthet til følelse av rettighet nokså kort, og syklingens egenart gjør den enda kortere.

Den som er andpusten har lite tålmodighet med saker og ting, særlig ting som gjør at man må slakke av på farten. Alt handler om å holde momentet oppe. Da er det nærliggende å slutte seg til historier om slemme bilførere og om syklistens evige offerrolle.

Jeg fylles med dissonans og angst

Når jeg vel fremme på jobben, ser meg selv i speilet og minnes alle trafikkreglene jeg har brutt, da fylles jeg med slik dissonans og angst at jeg knapt kan vente til arbeidsdagen er over, slik at jeg nok en gang kan ta på meg trikoten, smekke skoene fast i pedalene, vrenge ut på gaten og tråkke som en forrykt mann, for å gjøre bot for den ufortjente helterollen som Emil Snorre Alnæs og andre velmenende Oslo-borgere tilskriver meg.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten:

Les også

Bilister som kjører som om de er hevet over loven

Les også

Ny trikk er mindre moro for den som nesten ikke har råd til å gå om bord

Les også

Polariseringen i miljødebatten bekymrer meg

Les også

Den triste sannheten er at jeg unngår å reise kollektivt