(Oslodebatten)

I kveld skal vi ha sommeravslutning for elever og deres familier. Vi på 5. trinn ønsker å imponere foreldrene med to fine sanger. Den første heter «Vi står sammen.»

«Om vi står sammen, sammen. Kan vi oppnå hva vi vil. Om vi står sammen, sammen. Det er mye vi får til.»

Den andre sangen heter «Det vi vil.»

«Vi veit vi vil finne svaret, om vi berre finner den rette leia.»

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Ulike holdninger til Pride i skolen

I tillegg til å være lærer i barneskolen er jeg lærerutdanner på lærerutdanningen. I en gruppe på Facebook spurte jeg nylig lærere hva de syntes om markeringen av Pride. I rekordfart fikk jeg 327 svar. Alle var forskjellige og vitnet om veldig ulike holdninger.

Denne responsen gjorde meg urolig. Skal lærere virkelig ha så ulike holdninger til et så viktig og sensitivt tema? Skal barn og unge på skolen bli overlatt til lærerens liberalitetsnivå? Fra homokampen kan vi trekke paralleller til rasisme, Black Lives Matter, islamhat, kvinnefrigjøring og mange andre viktige kamper.

Inviterer vi ungdommer til å ha uhemmet sex med hverandre når vi snakket åpent om slike temaer på skolen, innenfor trygge rammer og med kvalifiserte fagfolk?

Tror de vi skal øve oss på å være homofile?

Under «Menneskeverdet» i læreplanen står det: «Skolen skal ta hensyn til mangfoldet av elever og legge til rette for at alle får oppleve tilhørighet i skole og samfunn. Vi kan alle oppleve at vi skiller oss ut og kjenner oss annerledes. Derfor er vi avhengig av at ulikheter anerkjennes og verdsettes.»

Jeg diskuterte dette med psykologspesialist og spesialrådgiver Winnie Nyheim-Jomisko på Facebook, og hun sa: «Det er litt rart å være mot rasisme, kvinnediskriminering og islamofobi, og samtidig ikke ha forståelse for kjønns- og seksualitetsmangfold. Hva er det vi er så redde for? Jo mer vi mennesker blir eksponert for mennesker med ulik bakgrunn, desto åpnere blir vi.»

Som forelder bør du tenke: Hva om barnet mitt får en skeiv venn? Hva om barnet forteller at han eller hun er interessert i samme kjønn, eller føler seg født i feil kropp?

Før jeg begynte som lærer på barneskolen jobbet jeg som naturfagslærer på ungdomsskolen. Jeg underviste elevene i pubertet og seksualitet, og skolen fikk besøk fra senteret Sex og samfunn. Ungdommene mine har ikke noensinne før sittet så stille og disiplinert. Vi snakket blant annet om prevensjon, seksuelt overførbare sykdommer, og svarte på anonyme spørsmål. Høydepunktet var å lære elevene å tre kondom på mannlig kjønnsorgan.

Inviterer vi ungdommer til å ha uhemmet sex med hverandre når vi snakket åpent om slike temaer, innenfor trygge rammer og med kvalifiserte fagfolk? Hvorfor er noen redde for å snakke om homofili og kjønns- og seksualitetsmangfold på en faglig, nøytral, vitenskapelig, ryddig og ordentlig måte?

Slike vanskelige temaer lærer vi dessverre ikke om på lærerhøgskolen. Hva bør jeg som lærer gjøre hvis en elev kommer og betror seg til meg om at han/hun er homofil, er usikker på eget kjønn eller føler at hen er født i feil kropp? Som lærer er du lærer for absolutt alle barn, ikke bare barn du liker og som passer i din virkelighetsoppfatning.

Barn som tør å komme ut av skapet har sikkert allerede hatt tusen konflikter inni seg.

Når «homofob»-kortet trekkes for raskt

Samtidig er det viktig å tåle diskusjon, og akseptere at noen lærere og foreldre er kritiske og skeptiske til noen aspekter ved Pride.

Vi må ikke være for raske til å trekke «homofob»-kortet. Jeg skjønner usikkerheten og tvilen som oppstår hos foreldre når Utdanningsetaten inviterer elever til å gå i Pride-paraden. I brevet fra Utdanningsetaten sto det at deltagelse er frivillig og må foregå med en ansvarlig voksen.

Jeg har dessverre ikke deltatt i paraden før og har ingen kontroll over det som blir presentert i den, men jeg skjønner at Pride-paraden er å ta definisjonsmakta tilbake for dem som kjemper denne kampen. Allikevel tror jeg ikke at jeg hadde tatt med meg mine femti tiåringer dit på eget ansvar, uten at foreldrene deres var med.

«Vi feirer ikke Pride i norsk skole, vi lærer om toleranse»

Jeg har full forståelse for at noen foreldre og lærerkolleger mener at deltakelse i Pride er noe som barn bør gjøre sammen med sine foreldre, på eget initiativ, i sin egen fritid. De nevner følgende grunner for at deltakelse i Pride ikke bør skje i regi av skolen: For seksualisert innhold i deler av Pride-paraden, Pride-paraden har en politisk karakter, og opplæring på skolen skal handle om sikker og fastslått vitenskap, og ikke fokusere på kontroversielle spørsmål.

Disse meningene fant jeg også hos lærerne jeg stilte spørsmål til på Facebook. For å komme videre er det viktig at vi kan drøfte og reflektere sammen. La oss informere foreldrene godt, ta deres usikkerhet og tvil på alvor, og gjøre dem trygge.

En lærer, Vilde Caroline Hoset Bråthen, som jeg har stor respekt for, skrev på sin vegg: «Vi følger læreplanen og lærer elevene om både pubertet, seksualitet og seksuelle legninger. Vi lærer bort at Pride er en markering – på lik linje med kvinnedagen – om at vi feirer retten til å kunne være den man er, og at det er lov i Norge. Vi feirer ikke Pride i norsk skole, vi lærer om toleranse, likeverd og mangfold. Feiringer må familien ta seg av på fritiden.»

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

For noen tiår siden hadde jeg vært kriminell

Les også

De yngste barna får med seg mer enn vi tror

Les også

Takk til de som nektet å være kriminell for å elske en annen

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt