Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjære Oslo,
For mange er det marka. For meg var det musikk, mat og mangfold som gjorde at jeg falt for deg. Det var kanskje ikke kjærlighet ved aller første blikk. Jeg kom fra bygda og synes nok Karl Johan, Aker Brygge og Oslo S var litt masete. Ugjennomtrengelig, kanskje. Heller ikke de obligatoriske museumsbesøkene med skolen gjorde det for meg.
Men etter hvert som du åpnet deg og viste alt som rørte seg bak, bortenfor og imellom - var jeg solgt.
Lykken for en landsens guttegjeng
Noen av de første turene hit på egen hånd var for å gå på konsert på Rockefeller. Men minst like viktig som musikken, var opplevelsen av alt rundt: På den legendariske pizzasjappa Tivoli i Møllergata, viste du oss at pizza kunne være noe annet enn frysedisk og langpanne. Den kunne bakes av noen som mente at dette var håndverk, og som åndet for det.
Etter konsert bar det gjerne innom Lille Amir eller et av de andre stedene i Torggata - for noen kjent som Meat Snacking District - for falafel eller shawarma, før vi kjørte tilbake mette på inntrykk og med kribling i magen, av den gode sorten. Det er nesten rart å tenke på 20 år etter, men for en landsens guttegjeng var det å oppdage storbymangfoldet toppen av lykke.
Det fine er at følelsen fortsatt holdes ved like hver gang jeg oppdager nye og gamle sider ved byen.
Jeg elsker den jålete kaffen din på Java, hjemmedyrket chai hos svigerfar i Groruddalen, og balkansk børek ved Sofienbergparken med berlinerboller fra Babbo på Frogner som dessert
Det som skjuler seg bak en ugentrifisert fasade
For eksempel snublet jeg nylig innom en blomsterbutikk i Ullevålsveien, på jakt etter noe å gi min 99 år gamle bestefar. Eieren - en fyr man nesten må oppleve for å få et fullverdig inntrykk av - komponerte ikke bare en flott krans til jubilanten. Han delte også ut roser til barna jeg bar på, lånte oss en passende vase, og ville dersom jeg ikke hadde stoppet han, båret det hele hjem for oss. Slike detaljer får hjertet til å banke litt ekstra.
Det samme gjør det å oppdage smakene som skjuler seg bak en ugentrifisert fasade i Trondheimsveien. Eller når Mike åpner en kreativ bodega med sandwicher i Oslobukta. Eller når du møter en gammel kjenning du egentlig ikke kjenner, men som du har hilst på i alle år etter at dere møttes på Barongsai. Eller var det bakgården på Skaugum?
Nå er dere uansett to gamle fedre, og Olefonken spiller voksentechno på Hærverk. Eller var det på Blå?
Oslo, noen mener du er finest fra den ene eller den andre siden, men kanskje fordi jeg som innflytter ser deg utenfra, synes jeg hele du er like deilig. Jeg elsker den jålete kaffen din på Java. Og jeg elsker hjemmedyrket chai hos svigerfar i Groruddalen. Balkansk børek ved Sofienbergparken med berlinerboller fra Babbo på Frogner til dessert. Hvorfor velge bort når du kan få alt? Men aller, aller, aller best er det å sykle deg tvers igjennom. Om natten. I lyset fra sommeren og heten fra gata.
Etter pandemien har du oppført deg litt rart, da. Det er nesten som om du tenker at den gamle sjarmen din ikke er nok lenger? At du må legge et ekstra lag sminke
Etter pandemien har du blitt litt rar
Verken du eller jeg er den samme som for 20 år siden. Jeg har flørtet litt med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut. Men så finner vi alltid nye måter å blåse liv i kjærligheten.
Etter pandemien har du oppført deg litt rart, da. Det er nesten som om du tenker at den gamle sjarmen din ikke er nok lenger? At du må legge et ekstra lag sminke. Rette ut noen rynker. For over hele byen erstattes små, uavhengige butikker, kaféer og frisører av masseproduserte kjedekonsepter, med avstumpede navn og blankpolerte fasader.
Alt handler om å gjøre ting så raskt og billig som mulig. Så lite interaksjon som mulig. Suge så mye sjel ut av nabolagene som mulig. Som om det var vår plikt å bare kjøre billig fabrikk-bakst ned i gapet til enhver tid. Som om alt som tar litt lengre tid ikke lenger er noe vi har tid til. Med fare for å høres ut som en romantisk og snobbete Oslo-los, kan jeg ikke tenke meg noen kjedeligere utvikling.
LES OGSÅ: – Jeg blir her, Oslo. Di deilige merr
Ikke kul som Berlin, eller fjong som Stockholm
Det finnes finere og større byer der ute. Du er ikke Paris. Eller Tokyo, selv om vi har Fuglen her og. Du er ikke kul som Berlin eller fjong som Stockholm - selv om du gir meg Stockholmsyndrom, baby!. Men jeg håper du forstår at det er de små skjønnhetsflekkene og de mange foldene som gjør deg til deg. Det er det som får Time-Out Magazine til å sette Sagene på kartet over verdens beste nabolag og Wall Street Journal til å sende Oslobukta lange blikk.
Hvorfor velge bort når du kan få alt? Aller, aller best er det å sykle deg tvers igjennom. Om natten. I lyset fra sommeren og heten fra gata
Nå som vi er ute av pandemien og sommeren er foran oss, håper jeg vi kan ta oss tid og råd igjen, til å gi deg oppmerksomheten du fortjener i hverdagen. Heie litt ekstra alle dem som med kreativitet og lidenskap gir byen særpreg. Sånn at vi som bor her og nye generasjoner kan fortsette å bli like forelska i deg som det jeg en gang ble.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Det dårlige ryktet var ufortjent
Venterommet på legevakten en natt til lørdag
«Tenk om isen bryter og du dør!», skrek han til meg
