Gå til sidens hovedinnhold

Å få plass hos psykiater redder livet mitt, men jeg sitter med verdens bitreste smak i kjeften.

Første gang jeg fikk profesjonell hjelp var jeg 16 år.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg bor hjemme på et syrinlilla pikerom på Bogerud i Oslo. Et rom som det siste året, har gått fra å være enhver ungpikes drømmerom, med egen tv, og stor seng, til å bli et fengsel.

Jeg har låst meg inne i flere måneder. Jeg har gjemt en baderomsvekt under den store sengen og søppelbøtten under leksepulten bruker jeg aktivt til å tømme magesekken i etter fellesmiddagene som min far tvinger meg til å delta i.

Det er når jeg ikke har energi til å gå de 200 meterne til søppelkassen utenfor blokka, men en heller gjemmer posene med oppkast på en vinterkledd veranda, at jeg blir oppdaget, og tvunget til å få hjelp av privat karakter.

Jeg tjener egne penger på den tiden, bulimi er min fulltidsjobb men jeg jobber deltid som popstjerne og kan ta meg råd til å få hjelp.

Det er det ikke alle som kan og det skremmer meg å tenke på hva som hadde skjedd med meg om jeg ikke hadde kunnet gå privat.

Neste gang det brenner på dass er i 2016.

Jeg er redusert til bare skinn og bein.

Jeg har skilt meg og jeg har kjærlighetssorg, noe som re-traumatiserer meg og trigger en underliggende PTSD-diagnose (posttraumatisk stresslidelse).

Ord som er komisk, lette å skrive nå i ettertid, men som holdt på å ta livet av meg da det stormet som verst. Etter et par år med selvmedisinering i form av alkohol og diverse. Og små desperate forsøk hos forskjellige kognitive psykologer så innser jeg at det ikke er nok! Jeg trenger mer drastisk hjelp.

Jeg ringer en venn som er lege og sier rolig at jeg ikke vil leve mer og at det ikke er likt meg. Han kjenner en psykiater som jobber på psykiatrisk legevakt i Oslo annenhver lørdag, og sender meg dit. Men han gjør det veldig klart at det nærmest er umulig å komme igjennom det nåløyet og få hjelp.

Han sier han selv har prøvd å sende meget syke pasienter videre til psykiatrien men at de har fått blankt avslag. De har rett og slett ikke kapasitet.

Jeg blir, den lørdagsettermiddagen, henvist og får plass hos psykiater etter kun 8 timer i kø.

Og jeg vet at det var fordi jeg heter Maria Mena. Dette redder livet mitt men jeg sitter her med verdens bitreste smak i kjeften. Jeg har selv sett venner og bekjente tape kampen mens de står på venteliste. Jeg har selv ringt til institusjoner på vegne av venner for å desperat fortelle legene at det er krise! Jeg har selv sunget i begravelser jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde trengt å synge i, hadde personen fått hjelp tidsnok.

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Jeg lever fordi jeg fikk god hjelp i god tid. Men vi har en lang vei å gå. Det hjelper ikke å be folk søke hjelp når hjelpen ikke finnes! Så kjære Norge, kjære Jonas: FIKS DET!

Teksten ble først publisert på Maria Menas Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.

Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Mortensrud: Jeg var aldri redd for å gå hjem alene sent på kvelden

Les også

Mortensrud er ikke den store, stygge ulven. Vi er offeret

Les også

Firerkravet i matte er viktig, selv om du hater at jeg sier det høyt og tydelig

Les også

Stampuben Trafalgar stenger dørene. Litt av meg dør.

Kommentarer til denne saken