Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Oslo blir hvert fjerde barn ikke lenger født. På ti år har nedgangen i fødselsraten vært på 25 prosent.
Med en så stor nedgang i fødselsraten vil jeg svare på fire spørsmål.
1. Er nedgangen like stor i Oslo som i Norge?
Oslo har det laveste fruktbarhetstallet i landet. Kvinner i Oslo får i gjennomsnitt 1, 25 barn sammenliknet med 1, 44 barn i Norge.
Nedgangen i fødselsraten de siste ti årene har vært mye større i Oslo enn i Viken fylke, og i Norge som helhet. I Oslo blir det født omtrent 1000 færre barn enn for ti år siden, fra 10 267 (2010) til 9 199 (2020). Nedgangen i antall fødsler er mindre enn nedgangen i fødselsratene skulle tilsi, siden det nå bor omtrent 30 000 flere kvinner i fruktbar alder i Oslo.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.
Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.
2. Blant hvilke kvinner er nedgangen størst?
En betydelig del av det reproduktive arbeidet i Norge har vært gjort av innvandrerkvinner, og mange innvandrerkvinner bor i Oslo. I 2010 fødte kvinner fra ikke-vestlige land 35 prosent av alle barna i Oslo.
Nedgangen i fødselsraten gjelder særlig kvinner fra ikke-vestlige land, som er nesten halvert i Oslo fra år 2000 til 2020.
Andre generasjon innvandrerkvinner, det vil si at de er født i Norge, har lavere fruktbarhetstall enn kvinner med norskfødte foreldre.
Også kvinner under 25 år får sjeldnere barn, og kvinner som alt har to eller flere barn, får sjeldnere ett til. Over halvparten av kvinnene som er 30 år, er barnløse. Disse tallene gjelder for Norge, og trenden er antakelig mer uttalt i Oslo.
3. Hva skyldes nedgangen?
Disse kvinnene lar seg sikkert påvirke av det lave fødselstallet i Norge, og nedgangen i fødselsrater i lavinntekstland over hele verden. Kanskje kvinner ikke vil ha mange barn hvis de kan velge.
Men også familiepolitiske beslutninger har særlig påvirket innvandrere. I 2003 ble det innført strengere krav til forsørgerevne ved familiegjenforening. Dette kan ha medført at ektefeller har vært eldre enn tidligere ved familiegjenforening, og eldre kvinner kan ikke få så mange barn som en 20-åring.
Mange nyankomne kvinner fra et ikke-vestlig land kommer for å etablere familie. Siden mange ikke har lønnsarbeid, har kontantstøtten vært et supplement til familieøkonomien. Rundt 2010 ble kontantstøtten redusert fra to til ett år, og beløpet har heller ikke økt i takt med levekostnadene i Oslo. Kontantstøtten for ett år tilsvarer nå omtrent verdien av én kvadratmeter i en leilighet.
Dessuten har ikke kvinner fra ikke-EU-land lenger rett til kontantstøtte, med mindre både hun og barnefaren har bodd minst fem år i Norge. Det er sannsynlig at offentlig pengestøtte til barnefamilier har betydning for reproduktive valg. Innvandrerkvinner har også vært overrepresentert i abortstatistikken, noe vi mangler nyere studier om.
Fra 2010 ble prevensjonsmidler gratis tilgjengelig for innvandrerkvinner i Oslo, først gjennom et prosjekt på Ullevål sykehus og senere på helsestasjoner i Groruddalen.
4. Er nedgang i fødsler et politisk mål?
Reproduksjonsarbeid er ikke høyt verdsatt i Norge. Nedgangen i fødselsrater er ikke et bevisst politisk mål, men antakelig likevel et resultat av politiske tiltak. Det er arbeidslinja som gjelder. De som tjener minst får minst støtte ved en barnefødsel. Har du ikke råd til barn, får du gratis prevensjon og abort.
Har du mange barn, er det vanskelig å være i samtidig lønnsarbeid. Og har du ikke lønnsarbeid har du mindre penger og får også mindre offentlig støtte. Innvandrere er antakelig mest rammet av denne familiepolitikken.
Barnefattigdom blir borte når fattiges barn ikke blir født, og reduksjon i barnefattigdom er et politisk mål.
Uten barna stopper familiene og samfunn opp. Kanskje vi nå trenger en politikk hvor barnet som blir født, og ikke kvinnens inntekt eller opphav er grunnlaget for offentlig støtte. Det ville bidra til likebehandling av barn, og også verdsetting av reproduktivt arbeid.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Et tankekors at kvinner i denne byen knapt føder barn
En trist mor er ikke en voldelig mor
Kom igjen 'a, Oslo. Litt mindre deg. Litt mer oss
Fødselslege: Hva er gevinsten ved å stenge 2-4 fødestuer?
