Gå til sidens hovedinnhold

Å gå rundt i Bjørvika er egnet til å gi frysninger på ryggen

Det nye Munchmuseet gir så mye dynamikk lokalt, regionalt og nasjonalt at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da Edvard Munch døde 23. januar 1944 etterlot han Oslo kommune og oss en enormt stor samling skamløst dårlig tatt vare på.

Helt fram til nå. Fredag åpner nye Munchmuseet.

Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon.

Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden er blitt fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.

Hadde Munch fått et museum for mange tiår siden fått et museum mer tilpasset hans format og gavens omfang, hadde museet selvfølgelig ikke blitt så storslagent som det som åpner nå. Dagens museum speiler det faktum at vi er blitt så hinsides rike. Og museet hadde da selvfølgelig heller ikke blitt lokalisert til Bjørvika og stått og virket sammen med Operaen og Deichman Bjørvika.

Selvfølgelig er det elementer av flaks i denne ekstremt vellykkede samlokaliseringen.

De tre monumentale byggverkene supplert av ultramoderne bygg i spennende arkitektur, bidrar til at kvartalet til sammen utgjør et ekstremt etterlengtet bindeledd mellom fjord og by. Vi snakker om tre byggverk som henter synergier fra hverandre og bidrar til at Bjørvika arkitektonisk utgjør et byutviklingsprosjekt som også fremstår som meget spennende i global sammenheng.

Oslo er endelig koblet sammen med fjorden igjen.

Bjørvika er rekordraskt blitt et møtepunkt for hele Oslo uavhengig av om man bor i øst eller vest. Kanskje først og fremst drevet frem av det nye biblioteket som ønsker alle så varmt velkommen. Det er umulig å gå inn i Deichman Bjørvika uten å bli oppglødd.

Uansett hva man måtte mene om det nye Munchmuseets arkitektoniske kvaliteter, tror jeg ut - fra det jeg har hørt fra de som allerede har vært inne i museet - at det samme vil skje inne i Lambda. Munch-museet har enormt potensial for å bli en generator av «feel good» og stolthet.

I sommer og høst flokket tusentalls seg sammen på lille Operastranda. Plaskingen og prustingen fra alle de som også nå i oktober svømmer rundt i indre havn før de spurter inn i varmen i buene med de glødende badstuovnene, forteller i grunnen alt om hvor inkluderende Bjørvika er blitt.

Å gå rundt i Bjørvika er egnet til å gi frysninger på ryggen. Så spektakulært er det blitt. Det ultramoderne er på ingen måte fremmedgjørende.

Spirituelt, emosjonelt og fysisk kan man lauge seg i Bjørvikas voldsomme modernitet. Snakk om å finne tilbake til Oslos røtter på en veldig innovativ og fremtidsrettet måte.

Søndag skrev Avisa Oslo om at Tøyengata er i ferd med å bli en av Oslos hippeste gater. Det er vanskelig å se for seg en slik oppgradering av denne gaten - og dermed Tøyen og Grønland indirekte - om ikke Bjørvika hadde vært et så retningsgivende fyrtårn i front.

Kontrastene mellom Bjørvika og Grønland rett bak, er i seg selv en veldig attraksjon. Ikke rart at det er i disse spenningsfeltene det mest spennende i Oslo skjer akkurat nå.

Før de tre bukkene bruse erobret Bjørvika, var Oslo en litt kjedelig turistdestinasjon i utkanten av Europa. Frognerparken, Vikingskipshuset, Holmenkollen, det gamle Munchmuseet og et fjordcruise kunne gjennomføres i løpet av én dag før kursen ble satt mot reisens egentlig mål:

Fjordene, fjellene og nordlyset.

Det hele endret seg over natten. 12. april 2008 sto Operaen ferdig. Operaens geniale arkitektur og det faktum at bygningen like mye kan oppleves utenfra som innenfra, har gjort bygningen til en langt større turistattraksjon enn noen kunne se for seg da det monumentale og grensesprengende bygget sto ferdig.

Legg til at Oslo siden da har hatt en eksplosiv økning i utelivs- og kulturtilbudet. Med åpningen av Munchmuseet har Oslo gått fra å være en søvnig middels stor by i utkanten, til å bli en av Europas fremste hotspot.

Folkevandringen mot Oslo de siste 20 årene – byen har vokst fra 500.000 til 700.000 innbyggere – har sammen med den ekstreme økonomiske veksten gitt byen en kraftfull visuell make over og en makeløs ungdommelig energi. Oslo er blitt «big bite» med et forbausende høyt utvalg av barer og restauranter av høy kvalitet.

Oslo er blitt byen som nesten aldri sover, vibrerende av kreativ, rastløs, moderne og nyskapende urbanitet.

Dette er noe selvfølgelig hele Norge kommer til å trekke veksler på. Norsk reiseliv er med det som har skjedd i Bjørvika, tilført en veldig konkurransekraft. Nå har Norge svært mye mer å tilby. Spektakulær natur er supplert med innovativ, spennende moderne arkitektur. Akkurat som Guggenheim satte Bilbao på verdenskartet, gjør de tre bukkene bruse i Bjørvika det samme.

Og neste år åpner Nasjonalmuseet.

Det er ikke mange årene siden Stockholm og København fremsto mye mer som mye mer definitive hovedsteder enn Oslo. I sammenligningen fremsto Oslo som en pjuskete nevø. Sånn føltes det i alle fall for meg det året jeg jobbet i Stockholm.

Med åpningen av Munchmuseet er Oslo blitt en hovedstad Norge verdig. Det var sannelig på tide.

For oss som lever og virker i denne byen, har den voldsomme transformasjon gjort Oslo så mye mer spennende å bo og leve.

Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Oslo som delt by er en varslet katastrofe

Les også

Sorry, Norge. Fårikål er en fornærmelse mot norsk mat

Les også

Fårikål er beleilig, ikke velsmakende.

Les også

Jenny Skavlan oppmuntrer. Grønne aktivister ekskluderer.

Kommentarer til denne saken