Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi snakker sjeldent høyt om at vi har sagt opp en ny jobb.
Etter to år som selvstendig næringsdrivende startet jeg i en ny, fast jobb i august 2021. Jeg gledet meg, var spent og klar for nye utfordringer. Jeg var klar for å bidra til endring på den nye arbeidsplassen, og for å ta merkevaren jeg skulle jobbe for til nye høyder på sosiale medier.
Social Media Specialist & Content Creator. Høres fancy ut, sant? Det var det, absolutt. Så hvorfor sluttet jeg?
Når personen som har betydd alt for deg blir en papirbunke
I 2020 mistet jeg pappa. Som den fødte prosjektlederen jeg er, ble koordinering og planlegging av begravelsen til pappa et prosjekt. Deretter kom alt papirarbeidet. Det er rart hvordan noen som har betydd alt for deg plutselig går fra å være en person til en papirbunke.
Noen måneder etter at pappa døde var jeg i et samlivsbrudd. Eksen fikk seg ny kjæreste, og giftet seg tre måneder etter. Vi solgte drømmeboligen, og i en alder av 35 sto jeg plutselig på bar bakke. Det ble for vanskelig å forholde seg til, så jeg løp videre til neste prosjekt: To måneder i Stavanger - en by der jeg ikke kjente noen. Det forandret seg riktignok fort, men det er jo sånn jeg er som person. Jeg er sosial, byr på meg selv og inkluderer andre mennesker i alt jeg gjør. Sånt blir det mange bekjentskaper av. Heldigvis.
Hvorfor forteller jeg egentlig dette? Jeg kommer til poenget.
Da jeg startet i den nye jobben min var jeg entusiastisk og engasjert som alltid. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg fant meg ikke helt til rette. Fant ikke plassen min. Samtidig følte jeg at jeg ikke fikk brukt kompetansen min. Endringene jeg hadde drømt om å bidra til var for langt unna. De var ikke klare. Ikke enda. Jeg klarte ikke helt å forstå hva jeg skulle gjøre, eller hvordan jeg kunne få bedriften til å vokse når de ikke var klare.
Det resulterte i at jeg ikke følte mestring i hverdagen, og begynte å stille spørsmålstegn om egen kompetanse.
Alltid nailet alt jeg har startet på, men plutselig satt jeg der
I tillegg hadde jeg fått en hverdag igjen. En hverdag med rutiner. Det hadde jeg ikke hatt siden pappa ble syk sommeren 2020. Alle prosjektene jeg hadde i tiden etter bortgangen hans hadde distrahert meg fra å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det. Nå som hverdagen var tilbake hadde jeg ingen flere prosjekter. Det jeg derimot hadde masse av, var tid. Masse tid til å kjenne etter. Det er kanskje ikke behov for å si at jeg gikk på en smell.
Å innse at denne jobben ikke var for meg føltes som et stort nederlag. Jeg har alltid nailet alt jeg har startet på, men plutselig satt jeg der, i en god jobb i et stort konsern, med god lønn og fantastiske kolleger. Likevel følte jeg at jeg ikke hadde noe å bidra med. At jeg ikke helt passet inn. At det ikke var plassen for meg.
Det jeg har innsett i ettertid er at det ikke var et nederlag, for noen ganger funker det rett og slett bare ikke.
En klok venninne sa: «Å begynne i ny jobb er litt som å date. Noen ganger klaffer det, andre ganger ikke.» Hun har helt rett. Noen ganger går man inn i et nytt arbeidsforhold, slik man går inn i en ny relasjon - stormende forelsket. Begge parter har vist seg fra sin beste side under hele prosessen. Ja, til og med de første ukene og månedene prøver man fortsatt å imponere hverandre. Det trenger likevel ikke å bety at det er rett. Det betyr heller ikke at det er noe galt med noen av partene. Det betyr bare at det ikke var en match likevel. Da er det viktig å finne ut egne ønsker og behov - og sette de øverst på prioriteringslista.
Det kan være både ubehagelig og skamfullt å ta et skritt tilbake for å finne ut av disse tingene. Finne ut hva man virkelig vil, og hva man har behov for - sånn egentlig. For i en hektisk hverdag er det lett å fortsette slik vi alltid har gjort. Dessuten burde vi jo være takknemlige for at vi har en jobb, ikke sant?
Joda, på mange måter er jeg enig i det, men livet er faktisk for kort til å bli et sted eller i relasjoner der du ikke føler deg hjemme.
En brutal prosess - på godt og vondt
Så hva gjør man når man har masse tid og ingen prosjekter? Jo, man starter på et nytt prosjekt, og de siste månedene har jeg jobbet med det viktigste prosjektet jeg noen gang har jobbet hatt. Prosjekt Nastaran.
Jeg har sjonglert jobber siden jeg var 15. Jeg har jobbet dobbelt, hatt politiske verv, vært konstant på farta, hatt prosjekter på si, vært ekstremt sosial, stilt opp for andre, vært tilstede, vært tilgjengelig - og gjort mest mulig når ting har vært vanskelig, og jeg egentlig burde gjort ingenting.
Nå har jeg endelig lært meg å gjøre ingenting. Jeg har lært meg å være tilstede for meg selv. Én jobb. Alenetid. Refleksjon. Trening. Psykolog. Ja, jeg har til og med vært på sauna, kino, konsert og teater - helt alene!
Jeg skal ikke lyve - det har vært en brutal prosess. På godt og vondt! Jeg har grått. Masse. Jeg har vært frustrert. Oppgitt. Sint. Jeg har startet i sorggruppe. Jeg har vært forelsket. Jeg har fucka det opp. Jeg har grått. Mer. Jeg har kjent på ensomhet. På ekstrem angst. På usikkerhet. Jeg har måtte kjenne på, og håndtere, egne følelser. Følelser jeg har unngått hele livet. Men det er som de sier - bedre sent enn aldri, sant?
Så ja, jeg er ekstremt stolt av at jeg har sagt opp jobben, og jeg håper at vi snart kan begynne å snakke høyt om at vi slutter i jobben, av andre grunner enn at vi har fått ny jobb.
Innlegget ble først publisert på Facebook og er er gjengitt med tillatelse
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Overlege i ungdomspsykiatri: Kan best beskrives som et generasjonstraume
Såre følelser og storhetshistorie går hånd i hånd
Lærerne brydde seg ikke om gutten som regnet alt i hodet
