Innlegget ble først delt på Liv Riisers Facebook-profil, og siden hos Vårt Land.

I snart to uker har jeg bodd midt i krisa i eldreomsorgen. Nærmere bestemt på Ullern helsehus på Oslo beste vest.

Jeg kom hit etter to uker på ortopeden på Ullevaal der jeg var blitt operert etter et brudd. Nå var jeg klar for utskrivning derfra, men kunne ikke tilbakeføres til hjemmet, som det vel heter, og havnet her. På dobbeltrom sammen med R som har fått livet sitt splintret av grunner jeg ikke vet.

Hun venter på sykehjemsplass, mens jeg venter på å komme videre til Radiumhospitalet.

Ingenting er gjort for å gjøre det litt hyggelig, eller skape skjermede områder for det som måtte foregå av familiære dramaer. Jeg har vært ufrivillig vitne til flere enn jeg liker

Nytt, stort, hardt og upersonlig

Stedet her er nytt, stort, hardt og upersonlig. Man kommer inn i en slags ankomsthall, som også er treningsrom der jeg øver på å gå uten å belaste det opererte beinet. Det står en sofa og noen stoler litt tilfeldig plassert, men ingenting er gjort for å gjøre det litt hyggelig, eller skape skjermede områder for det som måtte foregå av familiære dramaer. Jeg har vært ufrivillig vitne til flere enn jeg liker.

Følg korridoren til venstre helt inn, og der bor jeg. I en seng stuet inn i en krok på et som egentlig er et enerom. En grei fysioterapeut hjalp meg å snu senga så jeg slapp å ha utsikt rett inn til do.

Jeg kom hit etter å ha ventet i nesten fire timer på rullestoltaxi og ble møtt av en sykepleier, som trykket en informasjonsbrosjyre opp i ansiktet på meg og formante meg strengt om stedets regler før hun forsvant. Mannen min fikk aller nådigst komme for å se hvor jeg var, «det er jo over visittid nå».

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Et skrikende mangel på ledelse her

Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom, og sånn har det vært siden. Det er jo et vaktsystem. og jeg får medisiner og mat som jeg skal. Operasjonssåret blir stelt og jeg får min daglig halvtime med fysio. Ellers råder tomheten. Det er en skrikende mangel på ledelse her: Noen og noe som sier velkommen hit, og sånn gjør vi det her.

Jeg har ikke tall på hvor mange som har vært innom rommet her i løpet av disse to ukene, og jeg mistenker at det er personalbyråene som sørger for å dekke hullene i vaktplanen

I stedet er det nærmest maskinmessige vaktordninger dekket opp av stadig vekslende personale fra alle verdens hjørner. Jeg har ikke tall på hvor mange som har vært innom rommet her i løpet av disse to ukene, og jeg mistenker at det er personalbyråene som sørger for å dekke hullene i vaktplanen.

De gjør så godt de kan på stotrende norsk, og jeg tar meg i å lure på hvilke språkkrav som egentlig gjelder for dem som har fått jobb.

Jeg klarer meg som best jeg kan, og innimellom blir det morsomme samtaler og gode møter. Men innimellom griner jeg, eller jeg kjefter og smeller. Og jeg ser jo på R, at hun kan bli sint og forvirret over enda et fremmed ansikt - med munnbind - som sier at «jeg skal hjelpe deg.»

Rett skal være rett: Det er fast ansatte her som du ser igjen på avdelingen gjennom uka. På sitt beste kan de være både flinke og hyggelige. Men travle! De kan ikke komme nok ut av rommet når de har vært her, og alltid, alltid, sier de: det er så mange her.

Det verste her er tomheten. Følelsen av å være stuet inn i en kaserne der målet er å få systemet til å gå rundt, samme hva. Får jeg besøk - som jeg får - må vi sitte i kroken min ved senga, det finnes ingen steder der vi kan sitte sammen i et skjermet hjørne. På det som heter stua, er det en miks av demente gamle - Gud være med dem - og helsefagarbeidere som de vel heter, uten interesse for omgivelsene.

Det ville ta dem mindre enn ti minutter å få vekk de stinkende sneipene, men nei. De kommer nok til å stå der fortsatt når jeg har dratt herfra

Ingen tillit til Ullern helsehus

På spisebordet sto det julestjerner da jeg kom hit 1. mars. De er flyttet nå fordi jeg ba noen om å ta dem vekk. Men ingenting kom i stedet.

På verandaen hvor det er sol på ettermiddagen står det to blomsterpotter med våte sneiper fra i fjor. Jeg har prøvd og prøvd å få noen til å ta dem vekk, med da blir folk fjerne i blikket og snakker om vaktmesteren, og om at de har varslet, og at det er så mange her. Det ville ta dem mindre enn ti minutter å få vekk de stinkende sneipene, men nei. De kommer nok til å stå der fortsatt når jeg har dratt herfra.

I dag er en god dag. Flink sykepleierstudent på vakt, god stemning på stua. Men jeg har hatt dager og kvelder her da jeg har rast og grått og ringt hjem for å holde tak i virkeligheten. Jeg er mentalt utslitt, men har lært meg å klare meg selv så langt det går. Bakser meg ut av senga og over i rullestolen, klarer meg sjøl med det som heter «stell» her i huset. Er selvhjulpen nok til å unngå å bli «observert i stellesituasjonen».

Min romkamerat R og jeg er blitt venner. Hun har hatt en stolt yrkeskarriere, det har jeg fått vite av slektninger på besøk, og hun har fortsatt kraft i stemmen og styrke i blikket. Tidlig på morgenen kan hun ha sine klare øyeblikk, og rett som det er, starter hun dagen med å si: Jeg skjønner ingen ting. Det er så mye rot her. Det er så mye bortkasta tid.

Og her en morgen på badet smalt det da nok en pleier skulle hjelpe henne i gang med dagen. Skal jeg gre håret ditt, spurte hun?

– Nei! Sa R., med stor kraft: – Jeg har ingen tillit til Ullern helsehus.

Det har ikke jeg heller, og jeg lurer på: Hvem er det i systemet som har ansvar for et sted som dette? Jeg mener, virkelig ansvar for at det er et godt sted der vi som ligger på vent kan oppleve at vi er noe mer enn et navn på døra? Har helsebyråden vært her og snakket med pårørende eller sånne som meg, som er klare i hodet selv om vi for øyeblikket ikke kan gå? Huset står her som det står, stort, kaldt og sjelløst, men noe må kunne gjøres for å skape et minimum av hygge.

Nå har jeg vært her i snart to uker og om noen dager skal jeg videre. Men før jeg drar, må jeg rope ut mitt raseri og min fortvilelse over at steder som dette finnes, og at folk som sitter med makta virker som de er fornøyd med det.

– Jeg er rystet, sier R. Det er jeg også.

Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:

Les også

Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø

Les også

En mann ligger bevisstløs i snøen på Holmlia

Les også

Etter flere år med tungt rusmisbruk fant jeg redningen

Les også

Flukten fra et regime som ikke var til å tåle