Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Alle har ansvar for egen helse, men fellesskapet har ansvar for alles helse.» Slik starter Østensjø Arbeiderparti sitt bydelsprogram. Det synes jeg er fint, og sier mye om det velferdssamfunnet vi har bygget opp og ønsker oss fremover.
Vi må som samfunn se muligheter rundt eldreomsorgen. Å rope på pårørende slik sykepleier Shanzeh Humair gjør i sitt debattinnlegg i Avisa Oslo tenker jeg ikke er veien å gå.
SHANZEH HUMAIR:
Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk
Jeg er en av mange pårørende som har lagt igjen like mange årsverk som Humair og hennes kollegaer. Forskjellen er bare at jeg har ikke fått betalt. Det går ikke kun utover meg som eneforsørger, men også mitt barn.
Pårørendes omsorgsbyrde går på en del områder langt utover den omsorgen man kan forvente av dem, sier Humair sin arbeidsgiver Oslo kommune. Videre sier de at 50 prosent av all omsorgen ytes i dag av pårørende.
Pasientombudet i Oslo: Slitne pårørende kontakter oss jevnlig. De gjør oppgaver som de ikke hadde forventet
I likhet med Oslomodellen for et seriøst arbeidsliv, har Oslo Arbeiderparti som første store by gått foran med en Oslostandard for Pårørendesamarbeid. I en kommune med 700 000 innbyggere og 12 bydeler på størrelse med en gjennomsnittlig kommune, tar det tid å innarbeide både ny kultur og rutiner.
Det har vi sett i arbeidet med Tillitsreformen. Det tar tid, men nå er alle søknadskontorene som var navet i Høyre sin stoppeklokkeomsorg borte.
Løsningen ligger ikke i moralisme
Og det er dette jeg tenker på når Humair forteller om sine sjokk i møte med sine pasienter. Hvorfor vet hun ikke hvem pasientens næreste pårørende er, og hvorfor har hun ikke hjulpet pasienten sin med kontakt gjennom f.eks. Skype? Det siste er virkelig en læring vi kan ta med oss fra pandemien. Fordi før pandemien var nemlig svaret fra sykehjem og hjemmetjenestene at sånt driver ikke vi med.
I motsetning til Humairs bilde av fraværende pårørende tenker jeg på modige, men også desperate, pårørende som ikke har klart å komme i dialog med helseapparatet. Det er sårt. Hvem kjøpte inn maten til pasienten, hvem tok pasienten med til fastlegen, ergoterapeuten, frisøren, tannlegen, hvem skiftet på sengen, hvem vasket og hengte opp klær, eller klippet neglene? Den kaffekoppen og godpraten blir det ikke tid til.
Løsningen ligger ikke i moralisme om hverken familiebånd eller pekefinger mot pårørende. I stedet burde Humair spørre sin arbeidsgiver hvorfor de ikke har tilrettelagt for at bydelen skal bli best på gjennomføringen av Oslostandarden for Pårørendesamarbeid.
Så formidler Shanzeh Humair noe veldig viktig – at ensomhet er en del av å bli gammel. Det er ingen sykdom, men en absolutt stor samfunnsutfordring, også med tanke på både å forebygge og unngå selvmord. 16 prosent av befolkningen er ifølge SSB 67 år eller eldre i dag. 17 prosent av alle selvmord begås av de over 65 år. Det antas å være store mørketall, da obduksjon ikke er normalen etter fylte 65 år.
Det er det et alvor bak. Men å pålegge pårørende dette, tenker jeg ikke er veien å gå.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Håper du blir like glad i sønnen din som du var i veslejenta»
I lukkede grupper snakker norsk-pakistanere om vold og misbruk
Å måtte lyve når barn roper «mamma, så du det?»