Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Frykten for å si noe galt var overdøvende. Temaet var så følsomt. Det var så mye som ikke ble sagt, som ikke måtte bli sagt. Alle snakket lavt.
Kun Rødts gruppeleder Siavash Mobasheri slapp seg plutselig løs og brukte svært sterke ord og karakteristikker, selv om han også snakket med innestemme i volum.
Hva var det som fikk våre vanligvis så selvsikre folkevalgte til tilsynelatende å ha mistet evnen til å snakke i hele setninger?
Israel. Palestina. Midtøsten.
Ordløsheten talte sitt tydelige språk om hvilken bunnløs tragedie vi har vært og er vitne til i disse dager.
I utgangspunktet er ikke utenrikspolitikk Oslo kommunes oppgave. Bystyret driver med andre ting. Det er storting og regjering som håndterer Norges forhold til andre stater. Også krigen på Gazastripen, mellom Israel og Palestina.
I Oslo bor det folk fra alle verdenshjørner. Heldigvis. Mer nå enn før. Så skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk har aldri vært tynnere. Sånn blir utenrikspolitikk lokalpolitikk før man aner ordet av det.
Møtet i Forretningsutvalget mandag 20. november, som legger grunnlaget for hva som skal skje på bystyremøtet onsdag denne uken, ble ledet av en synlig nervøs og ubekvem ordfører Anne Lindboe (H) (som jeg alt i alt synes klarte seg bra i en vanskelig situasjon).
Forretningsutvalget hadde da også et usedvanlig krevende utgangspunkt.
(Du kan se hele møtet på video her - behandlingen av dette spørsmålet begynner etter 11 minutter - det er verdt å se).
Skulle bystyret vedta å lyse opp Rådhuset med fargene i det palestinske flagget den 29. november, slik man tidligere har gjort med det ukrainske, mens som man for øvrig svært sjelden gjør?
Eller holdt det å flagge på denne FN-dagen? Hvordan vise solidaritet med de sivile palestinske ofrene for Israels ekstremt brutale og dødelige krigføring på Gaza, og vise solidaritet til palestinere i Oslo?
Én stemme avgjorde etter amper debatt: Skal både minnes Hamas-ofrene og flagge for Palestina
Men uten å gjøre det på en «splittende» og «polariserende» måte?
Dette usedvanlig vanskelige spørsmålet greide Forretningsutvalget å løse ganske greit, tross alt.
Byrådspartiene Høyre og Venstre fikk støtte av Ap og MDG for å flagge, og ha en mottagelse i Rådhuset, men ikke lyse opp Rådhuset, som bare Rødt og SV støttet. Mens Frp og KrF også gikk imot flagging, dem om det.
Alt i alt ble dette likevel håndtert ganske godt.
Og hva med Israel? Lørdag 26. november er det 50 dager siden Hamas 7. oktober utførte sine terrorangrep mot blant andre sivile inne i Israel. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo ønsket en mottagelse av ordføreren i Rådhuset for å markere dette.
Datoen sammenfaller med datoen for da det tyske lasteskipet Donau forlot Oslo kai i 1942 med 529 norske jøder om bord med kurs for tyske konsentrasjonsleiere. Kun ni kom tilbake. Oslos jøder er få. De er utsatte, og de trenger Oslos ubetingede solidaritet og støtte.
Den ferske ordfører Anne Lindboe hadde før møtet foreslått at både markeringen av Donau og at det er 50 dager siden terrorangrepet på Israel, siden datoene sammenfalt, kunne slås sammen til én markering. Lindboe slet da hun førte dette forslaget til torgs. Det er ikke opplagt at det skal gjøres på denne måten. Selv har jeg imidlertid stor sympati for resonnementet hennes.
Her ble det klart at flertallet fra forrige punkt ikke ville bestå.
Aps nye gruppeleder, Marthe Scharning Lund, sa at dette ville mange ikke like og at det kunne virke splittende. Det har nok Lund etter alt å dømme rett i. Men vil ikke det motsatte også være splittende? Her synes jeg Høyre og Ap skulle ha funnet en måte å skrive seg sammen på.
Ordfører Lindboe fikk likevel flertall for dette. Hun beholdt Venstres støtte, men mistet Aps - derimot fikk hun støtte av byrådets nye samarbeidspartier Frp og KrF.
Jeg synes Forretningsutvalget fattet de riktige vedtakene i begge disse to sakene, dog med vekslende flertall. Oslo bystyre endte med å ta balanserte, fornuftige og solidariske beslutninger som ivaretar byens humanistiske idealer, selv om alt dette er uvanlig vanskelige avveininger, og ingen kan nyte den luksus det er å vite hva som med sikkerhet er det riktige å si og gjøre.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Holmlia er verken «svenske tilstander» eller «alt er fint og flott»
«To jøder, tre meninger»
