Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tidlig en lørdag morgen satte jeg bilen i marsj retning Jotunheimen, kastet meg på første båt fra Gjendesheim og gikk i land midtfjords. Med raske skritt steg jeg i terrenget, lungene fyltes med fjelluft, jeg kjente meg bedre allerede. Så høyt tar det ikke lang tid før man er over tregrensen, og kan se hvor fint det er i fjellet på denne tiden; grønt og gult og høst-rødt om hverandre. Men jeg hadde ikke tid til sånt heft.
Litt lenger oppe i lia hadde jeg fått øye på en mann, yngre enn meg, men med større sekk. Han skulle hentes inn.
Lenge lå vi og kjente på hverandre, han tretti meter opp og hundre meter foran. De planlagte småpausene hver hele og halve time utgikk. Å stoppe for å finne frem flasken for en støyt vann var ikke snakk om. Men samme hvor mye jeg slet klarte jeg ikke lukke luken. Han var klar over faren og droppet sine pauser også.
Vent nå litt, hva var dette? Kvinneglam? Mens jeg sliter meg oppover tar to kvinner innpå meg. Etter kondis og samtale å dømme hadde de begge nøkkelstillinger i langrennsmiljøet. Å bli tatt igjen av damer er ikke greit, men hva kunne jeg gjøre? I det lengste hang jeg meg på dem, men nå gikk vi inn i skydekket, jeg mistet ryggene deres, jeg var alene igjen.
Alle som går i fjellet lyver
Are Kalvø sier at alle som går i fjellet lyver. Litt om litt møtte jeg de første morgenfuglene, folk som allerede hadde vært helt oppe. Enslige, bistre menn som meg selv. Vel vitende om Kalvøs ord er kutymen at man sier minst mulig, helst bare et militært nikk, et tilknappet «hei» i høyden, og noen oppmuntrende ord - om enn usanne - om man snart er fremme. Jo mindre man sier, jo mindre er faren for å juge på seg rekordtider og historier om farefulle partier og fenomenale uvær.
Hundre meter under toppen trådte brått en liten steinbu frem av skodden. Jeg sparket opp døren og så til min lettelse at mannen med sekken satt der, utslitt. Jeg unnskyldte meg med å måtte rekke båten og hastet videre: «De er rett foran» ropte den slitne tankeleseren etter meg, og sannelig, foran meg i tåkehavet så jeg på ny de to vevre ryggtavlene. Nå var vi nesten oppe, og takket være at de to damene først gikk mot feil varde, kunne jeg legge inn en siste langspurt og være på det riktige toppunktet fem meter før dem.
Der ség jeg sammen, grønn i trynet og uten pust i minst ti minutter. Det var ikke pent av meg. De var jo egentlig først oppe, men jeg må ha orden i regnestykket mitt. Jeg kan ikke bli passert av flere enn jeg passerer.
Livet på fjellet er på en måte bylivet på speed
På vei ned lia tenkte jeg på paradokset ved at jeg stresset opp og ned fjellet for å slippe unna stresset i byen. Som Oslo-boer ligger jeg tynt an her. Mine venner hjemmefra synes folk fra Oslo stresser for mye. Og mange av dem som er i Jotunheimen er fra Oslo, og ja, vi har det litt travelt. Men det er jo ikke rart at det er slik. Om livet i byen handler om å rekke mest mulig, så er livet på fjellet på en måte bylivet på speed.
Jeg er overhodet ikke noe konkurransemenneske, men det er noe med det tause, slitsomme og målbare på en fjelltur som gjør at jeg ikke kan la være å jage på. Like lite som en hund ville kunne svare på hvorfor den løper etter pinnen, kan jeg svare på hvorfor jeg holder på sånn. Det bare kjennes riktig, det kjennes godt å ta seg ut.
En annen ting er at folk på tur stresser ned på en annen måte. Gjennom mange år i fjellheimen har jeg knapt hørt noen presentere seg med navn, og aldri sier noen hvem de er eller hva de driver med - medisinstudenter unntatt.
Det er noe med måten man møtes som gir fokus på de nære tingene; været, gnagsår, hvor man har gått fra, hvor man skal.
Noe å ha med hjem til Oslo
Vel nede ved vannet venter jeg på båten tilbake og er fullstendig bekymringsfri. Jeg kjenner en letthet jeg ikke opplever andre steder. Sår i føttene men med sjelen uthvilt har jeg ikke annet å gruble på enn om jeg skal spise chips eller biffsnadder i Fagernes på vei hjem. På bryggen er det en haug turister som har gått over Besseggen, mange av dem utlendinger. De vet det kanskje ikke selv, men det er en temmelig stri tur de har tatt, som jeg ikke tvinger barna mine med på, men de har vært der begge to.
Barna mine har vært der og sett ned langs eggen, sett det smaragdgrønne Bessvatn fosse ned i Gjende, slik generasjoner av mine forfedre har sett før dem. Og jeg tenker mer på barna, som spør meg hvorfor jeg tvinger dem med på turer de hater, langt til fjells, ofte i regn og gråvær: «Fordi én dag skal dere tvinge barna deres med på slike turer!»
Det finnes land med mer storslått natur enn Norge. Men det finnes ikke land hvor naturen er vevd inn i den nasjonale fortellingen på en snillere og vennligere måte. Dét er noe å ta med seg, noe å ha med hjem til Oslo, der jeg slår ned kalesjen på min gamle bil og svinger inn på riksvei 51 over Valdresflya.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Overtidsarbeid: Flytter innsatsen min særlig på nålen? Overtidsarbeid: En følelse av ikke å være til nytte Overtidsarbeid: Karrieremessig er det ingenting i det
Bilister er mønstertrafikanter. Det er jeg som er problemet
Venterommet på legevakten en natt til lørdag
