Da Ann Canvert (57) åpnet siste strømregning, fikk hun en fysisk reaksjon.

– Hjertebank og tårer. Jeg tenkte at nå har jeg ikke råd til å overleve.

Tallet lyste mot henne:

8.900 kroner.

Det gikk noen dager før hun innså at regningen i tillegg til januarforbruket inkluderte «estimert forbruk» for februar.

Likevel er den faktiske strømkostnaden mer enn fordoblet.

I desember kostet strøm henne 4.340 kroner. Dette til tross for at hun i syv dager var bortreist i forbindelse med julefeiring.

Det er ikke egentlig synd i henne i det hele tatt, påpeker hun.

Sammen med sønnen sin, student Ludwig (23), har hun de siste tolv åra bodd på Bestum på Vestkanten. Leiligheten er i et staselig bygg fra 1900 som før var en skole.

Men noe har forandret seg den siste tiden. Fra å klare seg selv og aldri be om hjelp, har det vært et skifte. Hun ser «et nytt klasseskille» ta form i samfunnet, og det bekymrer henne.

Mørkt og kaldt

Ann har enkepensjon, og de to siste åra har dette vært hennes eneste inntektskilde.

Før pandemien jobbet hun som reiseleder, en jobb som av naturlige grunner har stått på stedet hvil.

– Siden jeg er frilanser får jeg ikke noe kompensasjon for tapte inntekter. Det er vanskelig å finne annet, ingen vil ha en 57-åring med helseproblemer, forteller hun.

De økte strømregningene er nok en ting som kan bli for kostbart å håndtere. Det er blitt for dyrt å leve.

Skal det være slik?, spør hun.


Hjemme hos Ann er det kjølig. Og mørkt:

Utenom levende lys, er det bare det flyktende vinterlyset som enn så lenge når inn gjennom stuevinduene.

Hun har på ett varmeelement i stuen, en panelovn som står på 18 grader. Det hjelper litt, men:

– Vinduene trekker så mye. Og å bytte dem ut koster 30-40 000 kroner per stykk, noe jeg ikke har råd til.

Ulike tiltak og kjerringråd har fått duge enn så lenge. Tetningslister, bomull i karmene, og puter foran balkongdøra.

Ikke alle er to

Ull og to lag med klær må til denne vinteren. I sofaen ligger som regel en dundyne, så hun kan slappe av uten å fryse. Forrige uke luftet hun for første gang siden oktober. Klesvasken tar hun nesten aldri lenger.

Hun er livredd for de økte kostnadene. Ann vet ikke om hun får mer i strømstøtte, annet enn at den siste nettleien står på 0 kroner.

– Man har hjertet i halsen hele tiden. Jeg overlever på pensjon. Jeg har råd til regningene mine, men ikke til uforutsette kostnader.

Som i høst, da hun hadde en større lekkasje på kjøkkenet.

– Takk og lov har jeg fantastiske og sjenerøse venner som stiller opp. Uten dem hadde jeg ikke overlevd.

– Men når man er vant til å klare seg selv, og til å ikke be om hjelp … Det føles veldig kjipt.

Samfunnet er bygget på at man skal være to, mener hun.

– Alle bor ikke i nybygg med to økonomier. Vi blir flere og flere enkelthusholdninger.

– Det skapes et nytt klasseskille nå.

– Vanlige folks tid å bli fattig på

Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm» teller 584.000 medlemmer. Torsdag 20. januar vil det foregå tolv demonstrasjoner mot høye strømpriser over hele landet. Et av dem er i Oslo. Ifølge arrangementet vil 1.300 mennesker dukke opp foran Stortinget klokka 17.00.

Ann er en av dem. Dette blir hennes første demonstrasjon i livet, forteller hun.

– Jeg protesterer eller klager aldri på noe, jeg har klart meg alene i flere år. Men dette er vanlige folks tid å bli fattig på.

– Jeg tror ikke politikerne skjønner hvor sinte folk faktisk er.

Større ringvirkninger

Hun mener at de økte kostnadene har større ringvirkninger enn bare for enkeltpersonen.

– Kjøpekraften forsvinner, man har ikke råd til å kjøpe ting. Handelsstanden vil merke det.

Og:

– Nå kan jeg heller ikke hjelpe andre med veldedighet, som jeg har pleid å gjøre. Det er rett og slett ikke penger til overs.

Hun forteller at hun har prøvd å finne alternative løsninger. Kunne hun kjøpt seg en billigere leilighet?

– Jeg betaler bare renter på leiligheten, jeg har ikke råd til å nedbetalingene uten inntekt. Jeg får ikke lån for å kjøpe noe annet. Jeg er låst i denne situasjonen.

Ann understreker at hun ikke prøver å få sympati:

– Det er mange som har det verre enn meg. Jeg har egentlig ingenting å klage på, jeg er enormt privilegert. Jeg kan miste leiligheten, men tenk på de som har det enda verre enn meg. De som er uføretrygdet, eller har små barn. De har ingenting å rutte med fra før av.