Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Avisa Oslo/Oslodebatten kjenner til skribentens identitet. Vedkommende ønsker å være anonym.
Læreryrket er krevende, samtidig som det gir glede og motivasjon. Men noen ganger kan det også gi deg det motsatte. Selv om jeg elsker jobben min og barna, har jeg stadig dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler jeg strekker til.
Jeg har nydelige barn rundt meg hver dag. De ser opp til meg og observerer alt jeg gjør. Jeg er et forbilde for dem, og de legger merke til både store og små ting jeg gjør for dem. Vi leker, lærer og tilbringer mye tid sammen.
Det er mye kjærlighet å få fra barna, og jeg gir dem også mye av min kjærlighet. Men noen ganger opplever jeg likevel at jeg ikke fortjener denne kjærligheten, fordi jeg klarer å gi dem det de har behov for, og krav på.
Eleven som ikke klarer å lese
Alle barn har rett til tilpasset opplæring. De har også rett til å bli sett og føle mestring i løpet av skoledagen. Ressursmangelen på skolen ødelegger for barna. Vi lærere observerer at en elev ikke klarer å lese i løpet av første klasse, og tenker: «Eleven lærer nok dette i løpet av andre klasse.» Det er ikke alltid eleven klarer dette.
Eleven blir meldt opp til ulike ressursteam, men verken læreren eller barnet får den hjelpen de trenger og har krav på. Det går flere år og barnet kan fortsatt ikke lese. De andre klassekameratene leser nå lengre bøker, mens denne eleven repeterer fortsatt lydene i alfabetet og prøver å lese ord med få stavelser.
Eleven kommer aldri opp på klassekameratenes nivå, fordi eleven ligger altfor langt bak i leseutviklingen.
Jeg har dårlig samvittighet for dette, fordi jeg føler jeg ikke har klart å gi eleven det som trengs for å utvikle seg på samme nivå som resten av klassen.
Innerst inne vet jeg at hovedproblemet er organiseringen av ressursene. Et annet problem er at skolen ikke har så mange ansatte. Når slike problemer oppstår må man være en god leder, og komme med gode forslag til hvordan vi kan omorganisere oss for å utnytte mest mulige ressurser for barnas og lærernes beste.
Alene i klasserommet
Du sier ifra til kollegaer og ledere at du føler deg alene i klasserommet, og trenger støtte for å gi barna bedre tilpasset opplæring, men du får ingen hjelp. Du blir ikke sett eller hørt, og er det noen som faktisk hører på, blir ingenting gjort. Ikke noe som helst.
Ofte får jeg høre bortforklaringer eller unnskyldninger. Mens andre ganger får jeg høre: «Sånn er det bare.»
Hvorfor skal jeg si ifra når jeg har et problem, når jeg ikke får hjelp og ting forblir uendret? Vi lærer barna fra tidlig alder å være åpne og ærlige, og alltid si ifra hvis det er noe, slik at vi kan hjelpe, men dette gjelder ikke oss. Hvorfor lærer vi barna at dette er viktig, når vi ikke selv hører på hverandre?
Jeg har vært på flere møter der jeg, andre kolleger og rektor har diskutert utfordringene vi har på skolen. Svar jeg har fått er «Dette skal vi se nærmere på,» men det blir ikke sett nærmere på. Et annet svar er: «Ok, da går vi videre.»
Sånne svar er som et slag i fjeset.
Hvorfor er det mange lærere som slutter eller bytter yrke? Fordi vi ikke blir sett, hørt eller tatt seriøst. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor grusom denne følelsen er. Er det flere lærere som kjenner til denne følelsen?
Det eneste som gir meg motivasjon til å fortsette å være lærer er barna. Jeg liker å være rundt barn og lære dem nye ting. Noen ganger lærer de meg også nye ting. Vi lærer og utvikler oss sammen. Denne utviklingen er en motivasjon, som gir meg lyst til å fortsette fordi jeg ser at barnet endrer seg, er glad og mestrer nye ting.
Alle lærere kjenner nok til den gode følelsen.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Sjuke og utslitte ansatte sleper seg på jobb. Når bryter dette sammen?
For noen er familien den største trusselen
Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det
