Under Jonas Gahr Støres ledelse har Arbeiderpartiet pådratt seg betennelse i balansenerven mellom by og land, og nå gjør det vondt.

Når Ap har falt ned til 14,6 prosent nasjonalt, og siste lokale måling viser at partiet ligger på 15,4 prosent i hjembyen, brenner det et blått lys for Jonas Gahr Støres politiske liv.

I disse dager kappes det om å komme opp med den beste forklaringen på hvorfor «ørnen blant partiene» er blitt redusert til et mellomparti etter kun ett år i regjering.

Det er selvsagt mange hypoteser, gode som mindre gode, men denne artikkelen handler bare om én faktor i analysen, som jeg tror er kraftig underspilt:

Hvor Ap har plassert seg i forholdet mellom by og land de siste årene, og spesielt siden vinteren og våren før stortingsvalget i 2021.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Litt av et sprang på åtte år

Ser man ut av vinduene til Avisa Oslo i Torggata, ser man rett på Folkets Hus, LOs hovedkvarter. Jeg tenker på at der inne avholdes alltid Aps landsmøter. Der inne velges – og avsettes – ledere av menn og kvinner fra hele landet, alltid 300 delegater, ifølge myten ikke sjelden etter at «noen av oss har snakket sammen.»

Jeg tenker på at i 1981 tok LOs leder Tor Aspengren på seg jobben med å fortelle partileder Reiulf Steen at hans tid var ute. Aspengrens etterfølger Yngve Hågensen gjorde samme øvelse overfor Thorbjørn Jagland i 2002.

Står det noen sammen akkurat nå, mens jeg sitter og skriver dette, i et av de mange bøttekottene på Youngstorget og snakker lavt om at Ap må bytte ut partilederen?

Jeg vet ikke, men jeg vet at Støre har dårlig tid på å slokke det blå lyset. Det er mulig, men vanskelig. Jeg tviler sterkt på at landsmøtet i Norges største parti i mai tillater at man går inn i årets kommunevalgkamp med så illevarslende målinger.

De siste ukene har jeg hørt meget sentrale politikere i Ap si dette til meg på tomannshånd. Tro meg, det er ikke hverdagskost.

Ap skiftet sin interne strategi fra å «vinne storbyene for å vinne Norge» foran kommunevalget i 2015 – til å vedta «halvering av fergeprisene» som absolutte toppsak foran stortingsvalget i 2021.

Det er litt av et sprang. På åtte år har Ap vridd sin profil, retorikk og prioritering vekk fra å også henvende seg til den urbane middelklassen i de store byene – til fordel for nesten bare å handle om «vanlige folk» som tjener under 750.000 og bor i distriktene.

Riktig nok hadde partiet vært i en glideflukt fra mindre by og mer land siden i hvert fall etter valgtapet i 2017, men det store bruddet inntraff 8. januar 2021:

Da kom meningsmålingen som rystet vettet av hver og en i Aps sentrale miljø. Ap fikk 17,5 prosent. Senterpartiet fikk 22,6 prosent!

Jeg snakket med flere sentrale politikere i Ap i dagene etter dette jordskjelvet. De var fra seg av fortvilelse. Her hadde Høyres Erna Solberg hadde vært statsminister i sju og et halvt år, og det var kun åtte måneder igjen til valget. Ap hadde forventet et rop fra folket etter Ap nå! Slik er det kollektive selvbildet.

Kombinasjonen av såret stolthet og eksistensiell angst kan lamme et parti, men i Aps indre gemakker etterlyste man action. Nå! Noe synlig måtte skje. Kursen var feil. Det ble stilt spørsmål ved om man hadde rett leder. Man måtte snakke rett til de man mente utgjorde basen, å gjenvinne grunnfjellet ble jobb nummer én:

Folk med møkk på henda. Arbeidere i tradisjonell industri og i oljesektoren. «Vanlige folk» uten høy utdanning og inntekt. Man trengte å si tydelig fra til velgerne i distriktene, og særlig i Nord-Norge, at man hadde tatt poenget: Ap var mest til for dem.

Målingen hadde dessuten noe ydmykende, kanskje til og med krenkende, ved seg:

Bare få måneder før hadde Oslo Aps tidligere leder gjennom 12 år, stortingsrepresentant Jan Bøhler, meldt overgang til Sp. Han var til og med satt øverst på Oslo Sps valgliste. Og nå var Bøhlers nye parti fem prosentpoeng større enn Ap! Det ble skrevet at Sp fosset fram i Groruddalen!

Tegnene var overalt. Ap var havnet i utakt med selve tidsånden, mente man. Det føltes som tortur for de tillitsvalgte, og psyken ble svak av dette.

For handlet ikke Brexit, valget av Donald Trump, de gule vestene i Frankrike og Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksens: «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Nå er vi tilbake!» nettopp om forholdet mellom by og land, kanskje?

Om at «vanlige folk» i distriktene føler seg fremmedgjort av de moderne og kule folka i byene, som forresten bare fortsetter å vokse på bygdenes bekostning?

LES OGSÅ:

Les også

Vi må snakke med barna om Senterpartiet

Nå framsto Ap som «Senterpartiet Light»

I løpet av noen måneder på vinteren og våren 2021 gjennomgikk Ap en forandring av image, talemåter og politisk prioritering som ikke kan kalles noe annet enn et hamskifte: Partiet så seg tvunget til å ta opp konkurransen om velgerne til Trygve Slagsvold Vedum. Hver dag siden Vedum tok over som partileder i 2014 hadde han møysommelig brukt til å sette by opp mot land.

Og Aps folk la ikke skjul på at det var nettopp dette man nå drev med. Tvert imot. Jeg snakket med Ap-representanter på Stortinget i hele denne perioden. De færreste lot seg fornærme hver gang jeg fornærmet dem med å si at Ap nå framsto som «Senterpartiet Light.» Og smilene ble bare bredere jo lengre valgkretsen deres var fra Oslo.

Da folk i Oslo Ap ble fly forbannet på Jan Bøhler for at han skiftet lag midt i en valgperiode, fikk de passet sitt grundig påskrevet av Ap-folk i distriktene. Det virket nesten som om de holdt med Bøhler, ja, at de hadde betydelig forståelse for hans valg om å vrake eget parti. Mens Oslo Aps folk måtte gå ut og be Bøhler om unnskyldning for språkbruken. Det var crazy tider.

Jeg snakket også med folk som var betenkte. Men de konkluderte med at den nye fasaden var «nødvendig», og at partiet «ute i landet» ønsket dette. Ingen hadde kraft til motstå den nye distriktspopulismen.

I store deler av Aps sentrale miljø er historiens dom at forandringen var både nødvendig og vellykket. Ap fikk ikke 17,5 prosent i valget, de fikk 26,3 prosent, statsministeren og 100 av 169 mandater på Stortinget var rødgrønne. Sp fikk ikke 22,6 prosent, men 13,5. Hamskiftet får æren.

Internt er det betydelig prestisje knyttet til at denne historieskrivingen forblir den korrekte og autoriserte: Man hadde ikke noe valg – og det gikk bra. Hold kjeft.

Det fantes unntak. Det var folk i partiet som var kraftig uenige i det som skjedde vinteren og våren 2021. De fryktet at Aps nye profil ville legitimere Vedums mangeårige beskrivelser av Norge som et rent sentraliseringshelvete, at Ap ville bli stående ansvarlige for de helt urealistiske forventningene om offentlig pengebruk som Vedum hadde skapt. At Aps oppslutning i byene, og særlig i Oslo, kunne kollapse i årene som fulgte.

Men kritikerne var sjanseløse i klimaet som nå rådet.

I dag må det være lov å spørre: Hvor dypt stakk egentlig den nye distriktspopulismen? Hvor ble det av de 100 rødgrønne mandatene? Mente ikke «vanlige folk» dette?

Hvordan kan Ap etter kun ett år i regjering ha gått fra 26,3 prosent i valget til 14,6 nå?

Sp går ned fra 22,6 prosent i januar 2021 – til 3,8 på siste måling!

Har vi noensinne vært vitne til en mer brutal kollaps i norsk politikk?

All populisme handler om én ting: Du skal få mer og det skal du betale mindre for. Kan dét være forklaringen på at populistiske bølger sjelden varer lenge?

Ikke overraskende skapte den store forandringen før stortingsvalget i 2021 størst oppgitthet, irritasjon og uro i Oslo Arbeiderparti.

Denne uken har jeg vært politisk redaktør i Avisa Oslo i to år. Jeg har for lengst mistet tellingen over alle samtalene jeg har hatt med folk i byråd, bystyre og fylkeslag – og folk i stortings- og regjeringsmiljøet som er fra Oslo – der bekymringene og skuffelsene over landspartiets nye profil har vært hovedtema.

Oppsummert: De mener kommunikasjonen fra Ap sentralt i flere år, men særlig siden vinteren 2021, har hatt og har en tydelig brodd mot Oslo.

Raymond Johansens frustrasjon

Jeg vet at grunnen til at Raymond Johansen var i alvorlig tvil om han ville ta gjenvalg som byrådsleder, hadde å gjøre med nettopp denne frustrasjonen.

Johansen forlangte forsikringer om politisk og økonomisk støtte til neste års valgkamp fra Ap sentralt for å si ja. Det trakk ut i tid. Derfor svarte han nominasjonskomiteen først tre dager etter fristens utløp.

Ikke på noe tidspunkt i moderne tid har Ap vært i en dypere og videre krise enn nå. Dersom Støre ikke greier å løfte partiet, vil det inntreffe en maktpolitisk massakre av historiske dimensjoner for Ap ved valget om åtte måneder.

Også her i byen:

Erna Solbergs parti ligger og surfer på godt over 30 prosent på målingene, til tross for at Oslo Høyre de siste to årene har vært en slagmark av intern krangel og bråk.

Har «ørnen» kurs for en fryktelig krasjlanding i steinene på Rådhusplassen? Eller er det mer presist å si at ørnen er på landet?

Motsetningen mellom sentrum og periferi har eksistert til alle tider, alle steder. Vår mest anerkjente statsviter, Stein Rokkan, ble en internasjonal akademisk stjerne for sine teorier og sin forskning om dette.

Spørsmålet i vårt lille land har vært hvor stor rolle konflikten skal få spille i det nasjonale ordskiftet, og i hvilken grad politikerne i våre toneangivende partier tillater seg å spille på den for å øke egen oppslutning.

La oss gå ordentlig langt bakover i tid for å se på hvordan Ap tradisjonelt har håndtert dette krevende komplekset.

For hva er det mest definerende og tidløse slagordet i Aps historie?

«By og land, hand i hand»

Ingen over, ingen ved siden.

Gjerne i kombinasjon med parolen: «Hele folket i arbeide» på de dramatiske og fargerike valgplakatene. Poenget var å få frem at kystfiskerne og småbrukerne hadde felles interesser med industriarbeiderne og andre proletarer, uavhengig av hvor i landet de arbeidet og bodde.

Det var ved valget i 1933 at Ap la grunnlaget for sin enestående posisjon som det desidert viktigste og mektigste partiet i Norge, det største ved hvert eneste valg, lokalt som nasjonalt, helt fram til i dag, 90 år senere.

Drivstoffet i valgkampen var nettopp slagordet «By og land, hand i hand», og det ga en oppslutning på 41,1 prosent. To år senere, i 1935, dannet Johan Nygaardsvold sin regjering etter det såkalte «kriseforliket» med Senterpartiet.

Ap beholdt deretter regjeringsmakten de påfølgende 30 årene (minus at partiet var forbudt under krigen og Høyre hadde statsministeren i tre uker i 1963), først i 1965 fikk Norge igjen en borgerlig regjering.

Hvorfor gidder jeg å dra opp alt dette gamle gnålet nå, ved inngangen til 2023?

Fordi Aps historiske rolle har vært å være en garanti, utgjøre et bolverk, mot disse motsetningene. Det har vært et sosialdemokratisk adelsmerke, en æressak. Det tidligere revolusjonære Ap tok med dette slagordet en nasjonal posisjon, som et bredt folkeparti for alle – og la grunnlaget for å bli et statsbærende parti, som hadde vært Venstres rolle inntil da.

Det legendariske slagordet var en så stor suksess at det ble til politisk fellesgods i Norge, det gikk etter hvert inn i vår kollektive mentalitet.

Det har ikke vært god tone i etterkrigstidens Norge å spille på forskjellen mellom by og land. Fem års okkupasjon hadde gjort det lite fristende å sette nordmenn opp mot hverandre. Det var å slå politisk mynt på en potensiell splittelse, det var en del av folkets selvdisiplinen å snakke om samhold i stedet.

Det har vært helt greit å hylle bygdene og kulturlandskapet, protestere mot sentralisering og fraflytting og si at «Oslo-makta» er for sterk. Men det har alltid vært en grense for hvor langt man kunne dra det uten å utfordre skjebnen.

Til og med Senterpartiet avfant seg med dette.

Da.

Onde tunger vil, trolig med en viss rett, kunne si at det er blitt lagt lokk på denne motsetningen. Har det vært berøringsangst?

Bare to ganger etter krigen har konflikten mellom sentrum og periferi stått hoppet foran oss:

I 1972 sa 53,2 prosent av befolkningen nei til medlemskap i EF, i 1994 sa 52,2 prosent nei til EU.

Motstanden ble, systematisk, større jo lenger unna Oslo folk bodde.

Ved begge avstemninger stemte rundt 67 prosent av Oslos innbyggere ja til medlemskap. Kun en håndfull fylker med strandlinje til Oslofjorden var positive. I våre tre nordligste fylker stemte over 70 prosent nei i både 1972 og 1994.

Foreløpig tyder det ikke på at dette har endret seg i vesentlig grad, tross Russlands invasjon av Ukraina og Sverige og Finlands innmelding i Nato.

Det norske demokratiet taklet begge folkeavstemninger greit, men jeg savner ikke den lumre intensiteten i debatten fra 1994, når reell nasjonal splittelse ligger i potten kjenner man det i magen. Den motsatte følelsen er 17. mai.

En kampanje for å få folk til å flytte på landet

Våren 1988 fikk jeg 20 år gammel – to år før flyttet jeg fra barndommens rike på bondelandet i Ullensaker til Oslo sentrum – min første jobb som journalist i en dagsavis, i «bygdenes avis» Nationen. Jeg ble satt til å dekke en prestisjetung informasjonskampanje i regi av Kommunaldepartementet. Den skulle være et svar på at flyttestrømmen fra bygdene til byene bare fløt striere. 121 norske kommuner deltok i forberedelsene. Ansvarlig var Aps statsråd Kjell Borgen fra Rendalen i Innlandet.

Det er navnet på kampanjen som har brent seg fast: «Ut av trengselen.»

Hensikten med kampanjen var altså ikke å oppildne folk i utkantene til å bli ved sin lest, men å få folk som allerede bodde i byene til å komme på bedre tanker, som var å flytte på landet.

Ikke ved å friste med hvor bra det er på bygda, men fordi det er så dårlig i byen. Det uuttalte premisset er byen er et sted vi egentlig oppholder oss imot vår vilje. I byen lever vi i trengsel, som rimer på fengsel? Røm mens du kan! Hilsen norske myndigheter.

Sa noen «Inn i trivselen»?

Så vidt jeg husker sa ingen i Oslo et kløyva ord.

Jeg er ikke samfunnsviter, men våger likevel å betvile hvor omveltende kampanjen kan ha vært, all den tid det i 1988 bodde rundt 450.000 personer i Oslo, mens vi er rundt 710.000 sjeler her i dag.

Det er en del av den store fortellingen om Norge at livet som leves langt unna støyen, eksosen, svevestøvet, synden og dekadansen øst og vest for Akerselva bredder er mer ekte, opprinnelig og norsk enn å nippe til en Mezcal-basert cocktail på Papa Borracho.

Elitene i byene mot det «egentlige folket» på bygdene.

Jeg tror ikke folk i distriktene lever et mer ekte liv enn oss som bor i storbyene. Jeg tror ikke at de lever et mindre ekte liv heller. Selv om «Markens grøde» er en fabelaktig roman.

Denne fortellingen lever også i Oslo: Et flertall av oss befinner seg bare en generasjon eller to unna bygda. Genene våre er tyvlånt derfra av neonlysene. «Ut av trengselen?» Jeg vet ikke om mer ærefulle tillitsverv innenfor bygrensene enn de styrende organer i Skiforeningen, med sine 72.000 medlemmer. Jeg tipper Dovre faller før Markagrensa.

Selv har jeg ligget under for en berusende dragning mot den skitne storbyromantikken helt siden første gang jeg hørte Lou Reed. Kort tid etter befant jeg – var jeg 14 eller 15? – meg på fest på bondegården der min far vokste opp i Ullensaker. På kjøkkenet spilte et blodferskt band. Michael Krohns Raga Rockers var fra Oslo, men de sendte på samme frekvenser som mannen fra New York City. Jeg ble kjent med Joachim Nielsen på denne festen, han var tre år eldre enn meg. Og jeg tror det var her jeg bestemte meg for å flytte til byen.

Siden har jeg hatt bare to bosteder: Oslo og New York.

Jeg har skrevet meg bort nå, så la oss gå tilbake til Ap, og partiprogrammet for perioden 2001 til 2005, der det heter:

«Arbeiderpartiet vil holde fast på at by og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre».

Jeg er fascinert av denne setningen. Den representerer på forbilledlig vis Ap midt i sin teknokratiske gullalder rundt årtusenskiftet, under Jens Stoltenbergs første regjering:

Forholdet mellom sentrum og periferi beskrevet i tilnærmet logiske, matematiske termer, et nullsumspill vi er dømt til å leve under, en nasjonal harmonimodell tuftet på rasjonalitet, nytte, fornuft.

Det følelsesmessige bruset og optimistiske løftet i «hand i hand?»

Borte nå.

Men programformuleringen egger i det minste ikke til strid mellom by og land, i stedet fastslås det at vi trenger hverandre.

LES OGSÅ:

Les også

«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»

Et storbykompleks

Jeg har gått gjennom alle partiprogrammene til Ap siden 2001. Man finner stoff rikelig med stoff om distriktspolitikk. Men man finner ikke noe om storbypolitikk. Begrepet «storby» nevnes bare i kapitler om samferdsel, miljøvern og kriminalitet.

Først i 2013 dukker storbypolitikk opp som et eget begrep – og i tillegg får det et eget kapittel – i partiprogrammet. Det er historisk. Kapitlet het til alt overmål «Det gode liv i byen.»

Aps ledelse består nå av tre personer: Leder Jens Stoltenberg fra Oslo, partisekretær Raymond Johansen fra Oslo og Helga Pedersen fra Finnmark.

Ap tapte stortingsvalget i 2013 etter åtte år ved makten, men fikk likevel respektable 30,8 prosent. I Oslo fikk Ap 30,4 prosent. Det ble gjennomført intense valganalyser på Youngstorget. Basert på disse begynte arbeidet med å utvikle en ny valgstrategi for kommunevalget i 2015.

Det var her man kom opp med arbeidstittelen: «Vinne storbyene for å vinne Norge.»

Det var ikke så rart. I de to største byene hersket Høyre. I Bergen siden 2003. I Oslo hadde ikke Ap hatt makten på 18 år. Skulle Jonas Gahr Støre ta tilbake Statsministerens kontor fra Erna Solberg i 2017, ville sjansene øke betydelig hvis Ap styrte storbyene i mellomtiden, resonnerte man.

Det gikk så langt at sjefen på partikontoret på Youngstorget, Raymond Johansen fra Tveita og Lindeberg i Groruddalen, gikk av som partisekretær for å bli byrådslederkandidat i sin egen by. Ap mente alvor nå.

Kommunevalget 2015 ble en eventyrlig vellykket affære, og er til nå den eneste egentlige suksesshistorien i Jonas Gahr Støres snart ni år lange gjerning som partileder:

Ap fikk 33 prosent nasjonalt – og 32 prosent i Oslo.

Da konstitueringen etter valget var ferdig rundt om i norske byer, hadde Ap kastet en bråte av Høyres ordførere ut i arbeidsledighet:

Opptellingen viste at den største byen som nå hadde ordfører fra Høyre, var Molde.

Det er min overbevisning at Molde er en liten by.

«Ap er nå storbypartiet», ropte en entusiastisk Jonas Gahr Støre til den jublende forsamlingen på valgvaken i Folkets Hus.

Det skulle ikke vare.

Blant Aps tillitsvalgte rundt om i landet kom det en reaksjon mot all framsnakkingen av byene fra partiledelsen på Youngstorget, til og med av Oslo, blir jeg fortalt av folk som var en del av det indre livet i partiet i denne tiden. Reaksjonen kunne merkes godt da folk tok ordet på landsstyremøtene.

Ingen utpregede bypolitikere

Hadde pendelen svingt for mye i retning by? Mange mente det.

I tillegg hadde Ap fått tre nye medlemmer i ledelsen i 2015. Kjersti Stenseng fra Kvam i Gudbrandsdalen hadde erstattet Raymond Johansen som partisekretær (til alt overmål etter forslag fra Johansen).

Hadia Tajik fra Bjørheimsbygd i Ryfylke hadde blitt nestleder. Det samme hadde Trond Giske fra Trondheim blitt.

Man kan si mye om disse tre, men utpregede bypolitikere var ingen av dem, og selv om Giske var glad i å gå på byen, så har den politiske profilen hans vært å være distriktenes mann.

Heller ikke Støre er noen utpreget urbanist. Det er alltid artig å sammenligne ham med forgjengeren og vennen Jens Stoltenberg, som var en blid friker med langt hår som villig og lett suste av gårde i Frogners bohem-vennlige gater på det glade 1970-tall, da Jens dessuten ble arrestert fordi han hadde lenket seg fast til Aage Spakmos gravemaskiner i et forsøk på å forhindre at trehusbebyggelsen på Kampen ble jevnet med jorden og erstattet med gigantblokker (ett av disse husene, det gamle Samvirkelaget, er mitt hjem, så takk).

Samtidig, på Ris, var Berg videregåendes russepresident allerede i full gang med å stemme på Kåre Willoch og Høyre. Støre har i det hele tatt aldri vært noen støver innenfor Ring 3, han er typisk mer opptatt av å få brukt nikkersen i Nordmarka og holde god tone med Skiforeningen. Han tok den «store beslutningen» om å bli partileder i 2014 etter en samtale med Gud på toppen av Hallingskarvet. Deretter steg han ned iblant oss. Støre, altså.

Jeg tror det er uklokt ikke å ta med hvilken rolle internasjonale begivenheter fikk i den prosessen som sakte drev Ap vekk fra strategien «vinne storbyene for å vinne Norge» i tiden etter suksessvalget i 2015.

Særlig når hendelsene finner sted i de to landene som landene som tradisjonelt har betydd mest for Norges fred, frihet og uavhengighet.

Så skjedde Brexit, Trump og MDG

Brexit i juni 2016 slo tungt inn i Ap. Folkeavstemningen viste at splittelsen mellom by og land i Storbritannia var enorm. Men den var også stor mellom generasjonene og kjønnene. I snitt var det nok eldre menn bosatt utenfor de store byene til at 51,9 prosent av britene sa ja til melde UK ut av EU.

Var det et frampek?

Presidentvalget i USA et halvt år senere tydet på det. Det er mange grunner til at Donald Trump vant i 2016, men ett forhold undervurderes kraftig: Trump vinner land, den demokratiske kandidaten vinner by. I nesten parodisk grad. Ved valget i 2020 vant Trump kun tre av USAs 50 største byer, og ingen av de 24 største.

Dette var bakteppet, men jeg tror den viktigste faktoren i Ap het Miljøpartiet De Grønne (MDG).

2015 var MDGs gjennombrudd. Etter kommunevalget oppsto det en betydelig aggresjon mot MDG ute i distriktene. Og i de ytre bydelene i Oslo, særlig øst og sør, motsetningen mellom sentrum og periferi eksisterer i høyeste grad innenfor bygrensene også.

I Oslo hadde til alt overmål Raymond Johansen tatt MDG med i byrådet. For miljø og samferdsel: Lan Marie Berg.

Men Johansen var så visst ikke alene:

Ap inngikk også maktallianser med MDG i Bergen, Trondheim og Stavanger.

Det Aps – og ikke minst LOs folk – ikke ville høre snakk om var de rene maktpolitiske realiteter: Uten MDG var det ikke noe flertall for Raymond Johansen i Oslo.

MDGs nei til olje og parkeringsplasser og bilkjøring og ja til sykkelstier og elbiler og generelle mas om klimaendringer, for å ta det grøvste, opplevdes av mange som et angrep på selve livsstilen i Distrikts-Norge.

Før landsmøtet til Ap i 2017 ledet nestleder Tajik arbeidet med partiprogrammet. Det er verdt å merke seg en endring fra det historiske programmet fra 2013:

Kapitlet om storbypolitikk ble fjernet, men det er heller ikke noe eget kapittel om distriktspolitikk.

På Youngstorget ledet den andre nestlederen, Trond Giske, valgkampen med om lag 50 medarbeidere. Jeg har snakket med flere av de som jobbet der gjennom valgkampen.

Oslo skulle ikke nevnes, sier en av dem.

Etter to år ved makten i Oslo var mange stolte av det partiet hadde oppnådd. Det måtte det ikke snakkes om, og temaet var følsomt, fortelles det.

Ap tapte valget i 2017 på målstreken, etter å ha ledet i flere år på målingene. Erna fortsatte! Det var et sjokk av de sjeldne.

Den offisielle forklaringen på at det gikk dårlig ble etter hvert at man hadde sviktet i distriktspolitikken, nedfelt i en uttalelse fra landsstyret på senvinteren i 2018. Nå skulle skuta snus.

Denne forklaringen svekket seg ikke akkurat av kommunevalget i 2019. Det gikk til et varmt sted på sju bokstaver: 24,8 prosent – en tilbakegang på solide 8,2 prosentpoeng. Desidert størst fremgang: Senterpartiet.

I Oslo greide Ap med nød og neppe å beholde makten, tross et fall fra 32 til 20 prosent. Raymond Johansen kunne fortsette som byrådsleder takket være at MDG nå hadde steget til 15,3 prosent i hovedstaden, blant annet ved å rappe Høyre-velgere på Oslo Vest.

De som fra før mente at profilen og retorikken måtte vris ytterligere til distriktenes fordel fikk vann på mølla av dette valgresultatet. I tillegg ble det store opptøyer i Frankrike. De gule vestene protesterte mot eliten i Paris, på grunn av for høye drivstoffpriser og kvelende klimatiltak. Var det nok et frempek?

Oppsiktsvekkende takter i den sosialdemokratiske familien

I partihovedkvarteret på Youngstorget hadde man lenge hatt blikket også rettet et annet sted, mot Danmark, der det skjedde meget oppsiktsvekkende ting i den sosialdemokratiske familien. Særlig partisekretær Kjersti Stenseng og hennes nærmeste medarbeidere skal ha blitt sterkt fascinert. Og imponert.

Mette Frederiksen hadde tatt over for «Gucci»-Helle Thorning-Schmidt i 2015. I juni 2019, rett før Aps svake kommunevalg, ble Frederiksen statsminister, bare 41 år gammel. Den nye vinen sto på bordet. Og på Youngstorget, i mindre grad i stortingsgruppen, likte man smaken godt.

Socialdemokraternes nye leder hadde gjennomført en tilsynelatende fundamental endring av partiets politikk og, i enda større grad, profil:

Man satset knallhardt på å gjenvinne tilliten til de tradisjonelle arbeiderklassevelgerne utenfor de store byene. Mange av dem hadde forlatt partiet til fordel for det innvandringsfiendtlige Dansk Folkeparti, som fikk utrolige 21,1 prosent ved valget i 2015. Frederiksen sa at sentraliseringen hadde gått altfor langt. Hun fyrte bevisst opp under motsetningen mellom by og land i Danmark. Og hun ga sitt eget parti skylden ved å si de berømte ordene «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Nå er vi tilbake!»

By og land, hand i hand? Mer by og land, mann mot mann.

Valgkampen i 2019 ble bygd rundt slagordet «Nå er det Arnes tur.» Lyder kjent? Vel, Ap kopierte det i 2021.

I tillegg innførte Frederiksen det som trolig var Europas mest restriktive flyktning- og innvandringspolitikk. Unnskyldningen til «Arne» var en henvisning til at hennes parti hadde sluppet inn for mange innvandrere. Hun krydret det hele ved å bli meget kritisk i sin omtale av EU. Kvinner ble heller ikke snakket mye til eller om.

På Youngstorget var dette søt musikk. Dette rimte så altfor godt med alle de andre tegnene i tiden. Det ble ikke lagt større vekt på at Frederiksens parti faktisk gikk tilbake ved valget i 2019, for Mette Frederiksen ble statsminister og Dansk Folkeparti ble mer enn halvert.

Smal hovedsak for et nasjonalt parti?

Tilbake til det store hamskiftet i Ap 2021. Allerede i slutten av januar, et par uker etter sjokkmålingen på 17,5 prosent, går Trond Giskes arvtaker som nestleder, Bjørnar Skjæran fra Nordland, ut på NRK og lover en halvering av fergeprisene langs kysten.

Jeg var på Stortinget den dagen dette utspillet kom. Ingen jeg snakket med hadde hørt noe om det på forhånd. Flere beskrev det som en ren arbeidsulykke, og det var det trolig. Men i det sentrale miljøet på Stortinget og Youngstorget merket man at det slo godt an ute i partilagene i distriktene, til og med i Innlandet, som ikke har mange ferger å skryte av.

Nå begynte man også å bruke slagordet: «Nå er det vanlige folks tur.» Stjålet av Mette Frederiksen på åpen gate. Også dette slo an i partiet. På landsmøtet i mai 2021, som var digitalt, figurerte slagordet i annenhver tale. Uten at noen i ledelsen hadde løftet en finger. Slagordet hadde begynte å leve sitt eget liv.

Selv har jeg ikke noe imot halvering av fergeprisene. Men det er kanskje litt smalt som hovedsak for et nasjonalt parti?

Det var flere ting som endret seg i kommunikasjonen nå: De ledende politikerne i Ap snakket merkbart mindre om klima og miljø – og merkbart mer om det positive med oljen og den tradisjonelle industrien. Det var et ganske maskulint budskap. Man snakket direkte negativt om MDG og markerte distanse til SV, og man sto last og brast med Sp selv om partiet presterte å utrope Vedum til partiets statsministerkandidat.

Og så, rosinen i pølsa, midt under landsmøtet sa Støre nei til Bent Høies store rusreform, til jubel i distrikts-Ap og til enorm skuffelse i Oslo Ap spesielt. Raymond Johansen så rett og slett deprimert ut da dette skjedde, og i deler av fylkeslaget hans var det raseri. Saken anses som et betydelig problem for Oslo Ap i årets valgkamp.

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at Støres snuoperasjon i ellevte time var taktisk begrunnet for å tekkes distriktsvelgere. Så kynisk tror jeg ikke han er. Men jeg er ganske sikker på at det hadde en slik politisk effekt: Ap gjorde seg langt mindre attraktive blant velgere under 50 år i Oslo, og det motsatte overfor velgere over 50 i distriktene. Eller hos «Arne», om du vil.

I partiprogrammet gis det også en uhyre sterk konsesjon til Distrikts-Norge som jeg mener ville ha vært utenkelig under Jens Stoltenbergs ledelse:

«Ingen vedtak om nedleggelser av statlige tjenestesteder skal gjøres i neste stortingsperiode med mindre det er avgjørende for å ivareta viktige nasjonale interesser.»

Artig nok er storbypolitikk tatt inn igjen med eget kapittel i programmet i 2021, i likhet med distriktspolitikk.

Jeg var i Folkets Hus valgnatten da det ble klart at Jonas Gahr Støre denne gangen hadde lyktes med hovedoppdraget: Å bli statsminister. Jubelen var enorm. Til tross for at Ap fikk en oppslutning på 26,3 prosent – en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra tapet i 2017 – vant rødgrønn side 100 av 169 mandater.

Og viktig: Regjeringsalternativet Ap hadde gått til valg på hver gang siden 2005 hadde fått flertall. Ap, Sp og SV trengte ikke stemmene til de to øvrige rødgrønne partiene, Rødt og MDG.

Støre hadde fått det fineste mandatet en norsk politisk leder kan drømme om, velgernes utvetydige ja til en flertallsregjering: 89 mandater, man har flertall når man passerer 85.

Sammen med partilederne Vedum og Audun Lysbakken dro han til Hurdal for å forhandle fram den nye regjeringsplattformen. Gang på gang kom de tre smilende ut og holdt korte og muntre pressekonferanser i dagene som fulgte. Dette gikk veien, fikk vi inntrykk av, velgerne den flertallsregjeringen de stemte for på valgdagen.

Så svak leder at han ikke greide å overbevise SV

Som lyn fra klar himmel kom likevel nyheten 29. september 2021: SV blir ikke med i Støres regjering!

Hva hadde skjedd? Hva var forklaringen? Hvem hadde skylden?

Er Støre en så svak leder at han ikke greide å overbevise SV om at det var best for dem å bli med, og tvinge Sp på plass? Ga Støre etter for Vedum og Sp, som ikke ville ha med SV i utgangspunktet? Eller bare feiget Lysbakken ut, var han for redd for kjeft fra miljøbevegelsen som sto utenfor og konkurransen fra Rødt som hadde kommet over sperregrensen?

Jeg vet ikke sikkert, men jeg mistenker at det har mye med det store hamskiftet vinteren og våren før valget å gjøre. Ved å fremstå som «Senterpartiet light», snakke mindre om klima og mer om olje, kutte fergepriser men ikke snakke om storbyens utfordringer, drepe rusreformen sammen med Sp, dannet det seg et bilde som nok gjorde det langt mindre fristende for SV å svelge kameler.

Aps legitimering av Sps virkelighetsbilde der by og land står mot hverandre, tror jeg heller ikke var noen vinneroppskrift overfor SV: Partiet fikk 7,6 prosent nasjonalt, men dunket inn knallsterke 13,3 prosent i Oslo. SV er til en viss grad et byparti.

Og hvordan kunne Støre tilsynelatende så lett gi opp prosjektet med flertallsregjering? Det var som om han kjapt børstet vekk litt flass fra skulderen, så gikk han videre. Han kalte ikke inn landsstyret og ba om tilslutning til en regjering kun med Sp, et alternativ Ap ikke hadde gått til valg på.

Kan noen tenke seg at Jens Stoltenberg hadde tillatt noen å forlate forhandlingsrommet før man var blitt enige på den eller andre måten? De samme tre partiene som regjerte Norge sammen åtte år fra 2005 til 2013? Eller Gro Harlem Brundtland? Jeg tror ikke det.

Var Støre så sikker på at det er Sps profil som var framtida, også for Ap? Var beundringen, og frykten, for Sp nå blitt så stor at dialogens store fanebærer mistet selvtillit og fotfeste i møtet med de knallharde hestehandlerne i den politiske armen av Norges Bondelag?

Jeg dro til Hurdal for å høre Støre og Vedum legge frem regjeringsplattformen. Den fikk meg til å skrive denne kommentaren under tittelen «Nå er det ikke Oslos tur.»

LES OGSÅ:

Les også

Nå er det ikke Oslos tur

Aps forrige slagord var «Alle skal med» – stjålet av svenske sosialdemokrater, og litt rar norsk, men det er ikke avvisende mot noen. «Nå er det vanlige folks tur» er, rent teknisk, ekskluderende.

Det tror jeg Ap nå betaler en ganske høy pris for.

Slagordet har i dag endt opp mer som en politisk posisjon for Ap og regjeringen, enn et slagord. Jeg tror ikke det har vært meningen, men det man har kommunisert er at vanlige folk er de med mindre enn 750.000 i inntekt. Det har kommet feil ut. Alle med høyere inntekter skal få mer i skatt med denne regjeringen. Vi er altså ikke vanlige folk. Arbeidsgiveravgiften øker også mer for de som tjener mer enn denne summen.

Og det hele er formulert så forbilledlig klart i Hurdalsplattformen:

«Gjøre skattesystemet mer sosialt og geografisk omfordelende. Regjeringen vil redusere inntektsskatten for de med inntekter under 750 000 kroner og øke skatten for andre. Fagforeningsfradraget skal dobles og pendlerfradraget økes.»

Aps problem er også at Oslo har en større andel av innbyggere med over 750.000 i inntekt enn andre fylker, fordi vi har et høyere inntekts- og utdanningsnivå og et høyere kostnadsnivå. Dessuten er Oslo den kommunen med den høyeste andelen av befolkningen ansatt i privat sektor.

En litt sær, snål og smal regjering

Summen av alt dette plasserer Ap lengre til venstre i velgernes øyne enn jeg kan huske de har vært oppfattet som noen gang i årene jeg har fulgt dem tett. Og jeg tror det har skjedd litt uten at Støre har hatt kontroll på det. Dette har åpnet opp høyre flanke av partiet – sentrum i norsk politikk – for Erna Solberg. De såkalte lillavelgerne går nå til Høyre i titusentall.

Helt fra Støre og Vedum kom ut på Slottsplassen for å presentere sin nye regjering, syns jeg de har fremstått som en litt sær, snål og smal regjering. Og er den ikke litt vindskeiv? Hvem var sjefen? Vedum var jo den som hadde fått det som han ville.

Bare dager etter at Kongen utnevnte Regjeringen Støre, skjer det noe i Danmark som ryster partistrategene på Youngstorget.

Det viser seg å være en hake ved Mette Fredriksens store strategi: Socialdemokratiet kollapser i de fire største byene i det danske kommunevalget.

I den desidert største, går det virkelig dårlig: 17,2 prosent i København! Tilbakegangen er på hele 10,4 prosentpoeng.

Enhedslisten – søsterpartiet til Rødt – ble største parti i hovedstaden: 24,6 prosent.

Statsminister Mette Frederiksen leser skriften på veggen, for det er også markert fall i Aarhus, Odense og Aalborg, og nå er det ikke «Arnes tur» lenger. Hun har ikke råd til å miste byene, og det er hun i ferd med å gjøre nå.

Allerede i nyttårstalen halvannen måned etter valgskrellen kommer Frederiksen med nye politiske signaler – og helt ny retorikk:

Hør hva hun sa for nøyaktig ett år siden om de åtte prosent ikke-vestlige innvandrerne som bor i Danmark:

«Og til jer – særligt kvinder med ikke-vestlig baggrund, som ikke har et arbejde, selvom I har været i Danmark i mange år: Vi har brug for jer.»

Dette er helt andre toner fra en politisk leder som over flere år gikk Sylvi Listhaug en høy gang i måten hun omtalte innvandrere og innvandring på.

I tillegg kommer hun med en meget positiv omtale av EU, hun går inn for reformer som skal gjøre det lettere å ta inn utenlandsk arbeidskraft fordi Danmark mangler det, og hun anlegger en langt mer forpliktende språkbruk i klimapolitikken. Utrolig hva et valg kan gjøre.

(Det er verdt å lese denne analysen av talen signert sjefredaktøren i Altinget: Den nye Mette Frederiksen taler pænt om EU, udlændinge og reformer).

I november i fjor gjorde Mette Frederiksen sitt beste parlamentsvalg: 27,5 prosent, en fremgang på 1,6 prosent etter fire år i regjering.

Men det er ikke det valget vil bli husket for. Frederiksen er allerede historisk på grunn av den nye regjeringen hun har oppdraget med å lede – sammen med to partier fra borgerlig side.

Mette Frederiksen har altså på et drøyt år gått fra å være en politiker som satset på å spille på samfunnets konflikter, til å lage en bred samlingsregjering av de tre største partiene i Folketinget.

Nå er det ikke bare by og land, hand i hand, men også rødgrønn og borgerlig side, hand i hand.

For Støre er situasjonen en annen. Han sitter fast i en uhyre upopulær og politisk smal mindretallsregjering med Sp, som kun litt over 26 prosent av velgerne i Oslo ga sin stemme. Så vidt forskjellige politiske størrelser som Gro Harlem Brundtland, LO og Martin Kolberg har tatt til orde for at SV må inn, men Støre må ha gitt Sp vetorett mot dette. Og SV gjør det mye bedre på målingene enn Støre og Vedum, så det fremstår lite fristende.

Regjeringen fremstår som et resultat av at Ap har fått betennelse i balansenerven mellom by og land.

Mannen som enten ikke fikk være med, eller ikke ville være med, inn i flertallsregjeringen har varslet sin avgang. Han forsvinner ut av politikken. Lysbakkens mest populære og samarbeidsorienterte mulige etterfølger har nå sagt nei til å bli partileder. Kari Elisabeth Kaski prioriterer familien.

Begge mistet kanskje gnisten i Hurdal? Det gjorde muligens norske velgere også.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Det er sjelden man får se maktens arroganse i sin rene form

Les også

En uvanlig dårlig start, Jonas!

Les også

Nedsmeltingen i Rødt kan sende byrådet til borgerlig side

Les også

Hva er det du sier? Skal Frp stille med en toppkandidat som synes Oslo er den beste byen i Norge?